Skolebarnehagen

Hvordan kan en måle kvalitet i en barnehage? Er det barna som avgjør, eller handler det om at barna skal bli kare til å starte på skolen? 29. mai ble Stortingsmelding nr. 41 om «Kvalitet i barnehagen» lagt fram. Dette er den første stortingsmeldingen som tar opp kvalitet i barnehagen. Enkelte av tiltakene i kvalitetsmeldingen ser imidlertid ut til å komme ut fra et ønske om å tilpasse barnehagen til skolen, mer enn fra et ønske om å ta vare på barnehagens egenart. Regjeringen har satt opp tre hovedmål:

Sikre likeverdig og høy kvalitet i alle barnehager

Styrke barnehagen som læringsarena Alle barn skal få delta aktivt i et inkluderende fellesskap

Meldingen inneholder flere tiltak som vil bidra til å styrke kvaliteten i barnehagen: både målet om å øke andelen med barne- og barnehagefaglig kompetanse i barnehagen, tilbud om veiledning for alle nyutdannede førskolelærere og innføring av foreldresamtaler er slike tiltak. Andre deler av meldingen må drøftes mer inngående.

Departementet foreslår å innføre et krav om at alle barnehager skal gi tilbud om språkkartlegging av alle treåringer som går i barnehagen. Språk omtales her ikke i flertalls form og dette kan bli en norsktest, med særlige følger for flerspråklige barn. Hvordan blir minoritetsbarns flerspråklighet ivaretatt gjennom slik testing? Vil man for eksempel se det som en ressurs at far er fra Irak, mor fra Polen og at familien snakker engelsk sammen hjemme i tillegg til at treåringen snakker norsk sammen med vennene i barnehagen, eller vil hovedfokuset være at barnet ikke oppnår et normativt mål for hva det skal prestere i norsk som treåring? To tester som allerede brukes i stort omfang i mange barnehager, TRAS og Språk4, er kritisert for å ikke være egnet for vurdering av flerkulturelle barns totale språkutvikling. Man kan derfor spørre hvordan en ny omfattende kartlegging av alle treåringer skal kunne svare på hva som er riktig språkutvikling uten at dette vil bidra til ytterligere stigmatisering av enkelte grupper i samfunnet? Samsvarer dette med at alle barn skal få delta aktivt i et inkluderende fellesskap i barnehagen? Forskning viser at barn har språklige fordeler av å gå i barnehage før de begynner i skolen. Et gratis barnehagetilbud til alle femåringer ville derfor være et bedre middel for å stimulere alle barns språkutvikling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I kvalitetsmeldingen kommer også departementet med forslag om å innføre krav til alle barnehager om å overføre skriftlig dokumentasjon fra barnehagen til skole om barns interesser, lek, læring og utvikling. Formålet skal være å sikre alle barn en god skolestart, og at skolen skal kunne dra nytte av den kompetansen det pedagogiske personalet i barnehagen har om barnets utvikling. Mye godt kan sies om denne intensjonen, og skolen får allerede i dag beskjed når barn trenger spesiell oppfølging, men hvordan skal dette skal foregå i praksis? Kunnskapsministeren sier at regjeringen skal utarbeide en veileder for kartleggingsverktøy. En fare ved å innføre en slik nasjonal kartlegging av alle skolestartere er at troen på objektive verktøy for å måle overdrives, noe som kan medføre at enkelte barn kan stemples som avvikere i forhold til skolens forventninger om oppnådde utviklingsmål allerede før skolestart.

Hva er den reelle forskjellen på en kartlegging og en test? Her kan det lett oppstå objektive mål for å beskrive et barn, uten at det tas hensyn til barndommens mangfold. Kan man se dette ønsket om kartlegging mer i sammenheng med at Norge har skåret så dårlig i Pisa-testene, enn et ønske om å styrke barnehagen som læringsarena på barnehagens egne premisser?

I denne sammenheng kan man også sette departementets ønske om å endre tittelen førskolelærer til barnehagelærer. Det er på høy tid med endring i og med at vi ikke har noen førskole i Norge. Vi har barnehager. En endring av tittelen kan være med på å understreke at barnehagen ikke bare er noe som er før skolen eller at den er foreløpig. Man kan imidlertid stille spørsmålet om ikke barnehagepedagog ville vært en mer presis tittel? Synet på læring som er nedfelt i Rammeplanen for barnehages innhold og oppgaver (2006) vektlegger at barnet selv er aktiv i sin læringsprosess. De voksne fungerer altså mer som pedagoger enn som lærere, et begrep som tradisjonelt er mer knyttet til å eie kunnskap og overføre den.

I barnehagen skjer læring gjennom en gjensidighet mellom barn og voksne, hvor barnet selv er en sentral aktør. Rammeplanen for barnehagen undervurderer ikke ungenes glede av å lære. Læring om seg selv, om andre mennesker, om samspill og om den fysiske verden omkring, er prosesser som er med på å skape mening i barns liv. Man trekker ikke noe klart skille mellom formelle og uformelle læringssituasjoner i barnehagen, der begge har en pedagogisk hensikt. I den nye formålsparagrafen (høsten 2008) for barnehagen er begrepet oppdragelse erstattet med danning. Danning er en kontinuerlig prosess som forutsetter refleksjon og som foregår hele livet, og kan forstås som det som skjer i barnets samspill med omgivelsene. Denne vektleggingen av danning i formålsparagrafen kan også sees som et argument for å skifte tittel fra førskolelærer til barnehagepedagog.

Observasjonen er det viktigste kartleggingsredskapet man har i barnehagen. Kompetente barnehagepedagoger som kjenner barna kan gjøre observasjoner som dekker hele mennesket og ikke bare den kognitive utviklingen. Ved å høyne kravet til tettheten av kompetente pedagoger i barnehagen kan man ivareta barns utvikling og barna i «her og nå situasjoner» på en langt bedre måte enn gjennom nasjonale tester.

Slike kartleggingsredskaper kan forstås som et ønske om en barnehage med hovedfunksjon å være skoleforberedende. Barnehagen i Norge har en sterk sosialpolitisk tradisjon. Den nye kvalitetsmeldingen viser imidlertid at denne tradisjonen må vernes om også i en periode med en sosialistisk regjering.