Skolebenk eller livets skole?

LIVSERFARING: Norges fremste representanter; ministere, toppsjefer osv, sliter med språket når de er på utenlandsoppdrag, eller har besøk av representanter fra andre land. Trond Giskes løsning på dette er å sende 40-50 åringer tilbake på skolebenken. Dette er kanskje et steg i riktig retning, men burde i utgangspunktet være unødvendig.

Den stereotypiske toppleder eller politiker er gjerne en person som ikke har levd «livets skole» før endt utdanning. Det vil si at vedkommende gjerne har gått sine 12/13 år i grunnskole for så å hoppe rett på videre utdanning, for så å gå rett ut i arbeidslivet i sine respektive stillinger. Dette er ofte folk som ikke har bygget andre relasjoner enn dem de har fått med sine medstudenter. Selvsagt har mange av dem jobbet gjennom studietiden sin, men ikke for mye annet enn å tjene penger til husleie, mat og øl.

Kanskje er det på tide å forandre ideal-modellen for de unge?

De «voksne» vil at barna skal ha en utdannelse så fort som mulig, og skape en stabil og sikker fremtid. For all del: ikke noe galt i det, men er man representant for sitt land bør man ha hatt litt mer ballast i sekken.

Undertegnede jobber selv i utelivsbransjen, og har gjort det i seks år mens jeg har fundert på hva det skal bli av meg. Dette er selvsagt ikke den eneste riktige måten å ta sine valg på. Noen har allerede bestemt seg for hva de skal bli i en alder av 15-16, mens andre ikke har peiling. Selv beundret/misunte jeg dem som hadde bestemt seg tidlig for hva de skulle bli, men den dag i dag angrer jeg ikke et sekund på at jeg har jobbet lenge i et serviceorientert yrke for å finne ut av ting.

Det er gjerne ikke en bartender eller servitør, svigermor og svigerfar ønsker at datteren skal innlede et seriøst forhold til. Men det folk ofte ikke tenker over, er at personer med lang fartstid i et serviceyrke eller liknende, gjerne kjenner og forstår mennesker mye bedre enn andre som har fulgt de klassiske modellene. De har brukt hele sitt unge liv på å bygge relasjoner ved å reise rundt i verden, skape jobberfaring, bli trygg på andre kulturer, beherske språk i vanskelige situasjoner, og i tillegg: bygge opp et vokabular og evnen til å uttale dette korrekt. Og man bygger lettere relasjoner når man kan kommunisere skikkelig og være genuint interessert og forstå samtalen. Med andre ord formidle sine egne meninger på en profesjonell måte.

Alle hadde nok hatt godt av å føle den «virkelige verden» på kroppen i noen år før de setter seg i en kontorstol og jobber seg oppover i akademikernes verden, der masteroppgaver og karakterer teller mest for å få seg en jobb.

Hver dag på jobb er jeg: psykolog, rådgiver, problemløser, venn, fiende, et politisk møtested, et bindepunkt mellom arbeidere og akademikere, nordmenn og utlendinger, osv. Det er som oftest ikke avgjørelser på et høyt nivå som blir tatt, men en lærer i hvert fall mennesker å kjenne og hvordan en skal forholde seg til forskjellige kulturer. For ikke å nevne språkferdighetene som blir forbedret dag for dag, mens jeg vurderer hva jeg skal bli «når jeg blir stor».