OK FORSLAG: Mennesket trenger rammer i tilværelsen, skriver Arve Hjelseth. Foto: Maroke / Shutterstock / NTB scanpix
OK FORSLAG: Mennesket trenger rammer i tilværelsen, skriver Arve Hjelseth. Foto: Maroke / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Fraværsgrensa:

Skoleelever kan ikke bare gjøre som de selv vil

Hvis elever ikke føler en tydelig forventning om at de skal møte til undervisning, er det nærliggende å tro at anomi blir resultatet.

Meninger

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Jeg hadde ikke gått lenge på videregående skole før jeg begynte å glede meg til jeg ble student. Jeg følte meg vel (trolig feilaktig) moden for den langt friere studenttilværelsen. Jeg og et par kompiser var skjønt enige om at undervisning også i videregående burde være frivillig, siden prøver og eksamener uansett ville avsløre hva vi hadde lært. Om vi leste på egen hånd eller møtte opp til undervisning burde ikke spille noen rolle. I mange fag kunne vi jo uansett langt mer enn lærerne, mente vi i vårt ungdommelige overmot.

Av og til skulket vi enkelttimer også. Vi visste godt hvilke lærere som var såpass sløve at de ikke la merke til at pulten vår sto tom (uten at det gjorde dem til dårlige lærere, i hvert fall ikke i våre øyne, hverken da eller sett i ettertid).

Jeg tror jeg var såpass pliktoppfyllende – og dessuten så interessert i en del av fagene – at jeg ville klart meg gjennom videregående også med langt mer fleksible rammer. Men resonnementet vårt var likevel uholdbart, fordi vi begikk en vanlig feil: Vi så verden bare fra vårt eget perspektiv, ut fra en tanke om at de fleste var og tenkte som oss. Slik er det jo, heldigvis vil mange si, ikke.

Mennesket trenger rammer i tilværelsen, mente den franske sosiologen Émile Durkheim. Et samfunn uten slike rammer blir struktur- og konturløst, fordi individet ikke opplever at det settes grenser for dets behov og ønsker. Dette kalte Durkheim anomi. Det beskriver en samfunnstilstand hvor individet er på hvileløs jakt etter nye erfaringer og måter å tilfredsstille behov på.

Anomi er følelsen av at gresset alltid er grønnere på den andre siden av gjerdet. Javel, nå har jeg gått på skolen noen uker, men nå vil jeg prøve noe nytt. Hvorfor skal skolen hindre meg i å gjøre noe helt annet et par uker?

Hvis elever ikke føler en tydelig forventning om at de skal møte til undervisning, er det nærliggende å tro at anomi blir resultatet. Rammene om tilværelsen blir utydelige, det er ingen selvfølge at man skal oppholde seg på skolen fra mandag til fredag.

Ungdommer som ligner den typen jeg selv var, med relativt høy skolemotivasjon og stor lyst til å lære, trenger kanskje ikke disse rammene. Men mange andre gjør det. Ikke minst kan tilstedeværelse i undervisning i seg selv skape motivasjon.

Ut fra dette tenkte jeg for et år siden at det var fornuftig å signalisere tydelig at elever var forventet å møte opp til undervisning. De kan ikke gjøre som de vil uten at det får konsekvenser.

Dette mener jeg fortsatt. Det er likevel en rekke problemer ved den relativt rigide måten myndighetene tolker fraværsgrensen på.

Det kan ikke beskrives som annet enn fordummende når regjeringen i en pressemelding hevder at nedgangen i fravær viser at fraværsgrensen har virket som den skulle. Det var vel ingen som tvilte på at fraværsgrensen ville gi lavere udokumentert fravær. Dette er vel det som nå til dags kalles en no-brainer. De viktige spørsmålene handler ikke om hvorvidt en slik grense fører til lavere fravær, men om for eksempel følgende:

a) Fører fraværsgrensen også til redusert frafall? Dette er det for tidlig å si noe sikkert om (i motsetning til hva statsministerens kontor hevder i den refererte pressemeldingen). Så langt ser endringene ut til å ha vært svært små.

b) I hvor stor grad skyldes det reduserte fraværet at lærerne justerer elevens fravær for å få vurderingsgrunnlag? Både rektorer og lærere bruker til en viss grad en slik praksis, kom det nylig fram i Klassekampen. For departementet er dette helt uakseptabelt, men fra skolenes og lærernes perspektiv er det forståelig: Lærerne vet best om de har et reelt vurderingsgrunnlag, og rektorer er naturligvis begeistret for tall som viser at de bidrar til departementets måloppnåelse.

c) Er gevinsten av redusert fravær så stor at det forsvarer den sterke veksten av i bunn og grunn unødvendige legekonsultasjoner? Nedgangen i fravær er betydelig målt i prosent, men det er i gjennomsnitt likevel bare snakk om to-tre dager i året. Den økte ressursbruken på legekontorene er også en kostnad som må tas i betraktning.

En fraværsgrense er i bunn og grunn et ok tiltak, ikke minst for å signalisere at skoleelever ikke kan gjøre som de vil. Men den må ikke håndheves på en altfor rigid måte, og myndighetene må ha tillit til at lærerne selv langt på vei kan vurdere om de har et godt nok vurderingsgrunnlag til å sette karakter i faget. Når det gjelder langsiktige konsekvenser for frafallet, er det som nevnt for tidlig å si noe sikkert, i motsetning til hva regjeringen forsøker å gi inntrykk av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook