Skolegårdens forsømte muligheter

Skolegården, slik den fortsatt ofte fremstår, har lange tradisjoner og skulle først og fremst fungere som en luftegård; en firkantet «asfaltjungel», flat og uten hinder slik at inspiserende lærer, ruvende minst et hode over elevene, kunne holde oversikt og lett slå ned på uheldige episoder.

Mens skolens uterom langt på vei har den samme utformingen som for 100 år siden, har barns og unges oppvekstvilkår gjennomgått store forandringer. Endringer i bosettingsmønsteret og en sterkt økende trafikk har forringet mulighetene for lek og utfoldelse i nærmiljøet. Også læringssituasjonen er endret for dagens elever. Skolen hadde tidligere en langt mindre plass i barnas oppvekst både med hensyn til daglig skoletid og antall år. Mye av læringen og sosialiseringen foregikk utenom skoletiden gjennom lek og samvær, ofte på tvers av aldersgrenser. Den generelle samfunnsutviklingen har ført til en økende institusjonalisering av barns og unges liv. Den samlede tiden mange barn oppholder seg på skolen og i SFO er ofte lengre enn en normal arbeidsdag for voksne.

Vår kunnskap om betydningen av lek er større enn noen gang. Vi vet at lek har en grunnleggende betydning for barns utvikling. Lek og samvær med jevnaldrende gir barn og unge livserfaring og kunnskap som ikke kan erverves på annen måte. I tillegg til at lek i seg selv innebærer livsviktig læring, er den også bevegelse - en nødvendig betingelse for teoretisk læring.

Reform97 (R97) medfører at det nå skal legges til rette for lek og fysisk aktivitet for et nytt og yngre års-kulll, men også for de øvrige elevene både som inntak for læring og for lekens egenverdi. Skolens uterom bør fungere som arena for undervisning i ulike fag. Det er fortsatt et mål at skolebygget og uteområdet skal fungere som lokalt kultursenter og møtested også utenom skoletiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innføring av R97 førte til en lang debatt i Stortinget, og aldri har så mange politikere med så mange ord understreket betydningen av barns lek og utfoldelse. Både komitéinnstillingen og referatet fra stortingsbehandlingen er frydefull lesning i så henseende. Men praksis viser at det er langt fra ord til handling. Fra hele landet kommer det meldinger som tyder på at skolens uterom fortsatt er «stebarn», at disse områdene prioriteres bort når bevilgningene blir for små.

Skolestart for 6-åringene førte til et økt arealbehov innendørs. Dette er ved mange skoler løst ved å sette opp midlertidige brakker, ofte plassert på et allerede lite uterom. Midlertidige løsninger har en tendens til å bli mer langvarige enn forutsatt - lekearealet blir mindre. Det er innført en ordning med barns talsperson i kommunale bygningsråd som nettopp skal hindre at lekeområder fjernes uten at de erstattes med nye. Mye tyder på at barna ikke blir hørt.

Nye sikkerhetsforskrifter for lekeapparater har ført til økt fokusering på ulykker og skader. Det er viktig å påse at barns lekemiljø er mest mulig trygt, men vi må ikke samtidig fjerne muligheter for utfordring og opplevelse. En for ensidig vektlegging på sikkerhet kan føre til manglende muligheter for fysisk aktivitet og mestring. Hundre prosent gardering i forhold til ulykker kan være kostbart både direkte og indirekte fordi barn og unge fratas livsnødvendig erfaring. Det er den polstrede verden som er farlig. Det er riktig å tilføye at det ikke er sikkerhetsforskriftene i seg selv som er ødeleggende for utvikling av gode uteområder, men måten de praktiseres på. Ikke minst gjelder dette for skolegårder.

Vi opplever en økende grad av mobbing og vold blant barn og unge. Ødeleggelser både på skoler og i andre offentlige rom er et økende problem. Stadig flere unge mennesker søker spenning og fysiske utfordringer på arenaer som er livsfarlige - surfing på taket av T-banen er et eksempel. Årsakene til dette er mange og kompliserte. Aggressiv adferd og søken etter spenning kan ha sammenheng med barns og unges manglende muligheter for mestringsopplevelser i oppveksten. Mye tyder på at det er en sammenheng mellom skolens uteområde og elevadferd. En undersøkelse fra Nord-Aurdal kommune viser at det på skoler med lite og dårlig utformet utemiljø er en høyere grad av aggressivitet blant elevene enn på skoler med gode uteområder. Tilsvarende viser erfaringer, bl.a. fra Åskollen skole i Drammen, at det sosiale klimaet på skolen ble vesentlig bedre da skolens uterom ble utvidet til å omfatte et nærliggende naturområde. På Hasle skole i Oslo er det gjort gode erfaringer med oppdeling av utearealet slik at de yngste elevene kan leke uforstyrret av de eldre. Skoleledelsen ser også sammenheng mellom økt uteareal og redusert mobbing.

Økende grad av fysisk forfall i befolkningen generelt har ført til økt fokusering på nødvendigheten av fysisk aktivitet. Helseskadene er store og medfører betydelige omkostninger for samfunnet i tillegg til lidelser for den enkelte. Bekymringen retter seg også mot at fysisk forfall oppstår i stadig yngre aldersgrupper.

Innføring av R97 innebar store statlige overføringer til kommunene for investering i nødvendige skolelokaler. Det ble imidlertid ikke gitt midler til opprusting av uteområdene. Vi vet at planlegging og utforming av skolegården er kommunenes ansvar. Når vi ser at viktige intensjoner i R97 ikke realiseres, bør det imidlertid bli et samfunnsanliggende å iverksette tiltak som kan gi dette området den prioritering som er nødvendig. Gode uteområder på skoler er god forebygging!

Kulturdepartementet står for fordeling av tippemidlene som går til tre formål. Et av dem er nærmiljøanlegg som etter bestemte kriterier også kan brukes til opparbeiding av skolens uteområder. Ifølge lederen i Norges Idrettsforbund, Arne Myrvold, har overskuddet fra tippemidlene nå økt fra 256 til 274 millioner kroner. Hva om en større andel av tippemidlene ble gitt til nærmiljøtiltak, og for en periode øremerket eller prioritert til utforming av skolenes uteområder? Og KUF, som fagdepartement for R97, burde bidra med egne midler, slik at en kan oppnå et spleiselag.

Ordningen bør ha begrenset varighet, eksempelvis fem år, og ikke komme i stedet for, men i tillegg til kommunenes engasjement. Dette kan organiseres ved at tilskuddet til den enkelte kommune forutsetter en tilsvarende lokal bevilgning. Kommunene kan igjen sørge for forankring og prioritering av uteområdene på den enkelte skole, eksempelvis ved å forutsette at det utarbeides en helhetlig plan for utvikling av området og at arbeidet organiseres som en prosess der både elever, lærer og eventuelt foreldre deltar.

Si det, ville det, men gjøre det? Det gjenstår å se om politikere virkelig vil følge opp det som ble sagt i forbindelse med R97. Foreløpig mangler det svært mye hva gjelder skolens uterom.