Skolekultur

Skoledebatten later til ingen ende å ville ta. Det eneste som forandrer seg, er debattens fokus. Man finner ut at skolen er en sosial arena. Debatten blir da preget av et krav om å utvikle elevenes sosiale ferdigheter. Dette munner omsider ut i en skolereform, der gruppearbeid, samarbeid og fellesskap blir vektlagt. Men reformen er knapt satt ut i live, da noen finner ut at skolen skal integrere alle barn, uansett modningsgrad og fysiske og psykiske forutsetninger. Det er duket for neste skolereform. Den er knapt satt ut i live, da noen finner ut at skolen først og fremst skal handle om læring. Da viser det seg – ifølge noen – at læringsaspektet har kommet sørgelig i bakleksa ved de to tidligere reformene. Heretter blir det om å gjøre å fokusere på målbare kunnskaper i matematikk, leseferdigheter og naturfag. Ikke minst med tanke på at den norske skolen skal klatre høyere opp på PISA-rankingen, der vi til manges store forskrekkelse har vist oss å være aldeles middelmådige.

For middelmådighet er noe nordmenn ikke tåler. Vi kan finne oss i å være best, og vi får masochistiske gleder av å befinne oss nederst. Dette gjelder i de fleste sammenhenger. Hvis temaet eksempelvis er luftforurensing, finner man en gatestubb der eksosutslippene er litt høyere enn ellers i byen, og vips kan vi bevise at Oslo er langt mer forurenset enn Tokyo og Los Angeles. Det gir en tilfredsstillelse som knapt kan betales i PISA-poeng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det bringer oss tilbake til skoledebatten. Ifølge PISA-rankingen er vi omtrent like middelmådige som skolene i Hellas. Der har jeg førstehånds erfaring. I året 2001 hadde jeg den tvilsomme glede av å være innskrevet som elev ved den tiende demokratiske skole på Rhodos. Der skulle det lite til å få Bravo! i boka. Hele skolehverdagen var lagt opp som en papegøyeforestilling der læreren spilte rollen som lirekassemann. Vår – papegøyenes – oppgave var å gulpe opp rett svar til rett tidspunkt. Der kunne man få toppkarakter ved å si det riktige svaret, uavhengig av om man forstod det eller ikke. Samtidig var støynivået i klasserommet formidabelt. Læreren hylte og skrek, ungene pratet og småsaboterte, og oppmerksomheten rundt fagene var lik null.

Greske skoler kom rimelig godt ut av PISA-undersøkelsen. Papegøyene visste hva de skulle svare.

Den norske skolen er fullstendig forskjellig. Ikke at den er fullkommen, men å skulle sammenligne norsk skole med den greske er som å sammenligne hummer med kanari. Det er rett og slett snakk om to skolevirkeligheter som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det mest bemerkelsesverdige ved norske skoler, er at lærere og elever stort sett spiller på samme lag. Man har greid å legge generasjonskonfliktene bak seg. Det har nok ikke alltid vært slik. Mine foreldre og besteforeldre har fortalt om det. Den norske skolen har altså utviklet seg fra å være en autoritær institusjon til å bli et lærested der voksne og barn snakker samme språk og har det samme fokus: Å gjøre folk av oss.

Mosse Jørgensen, en kjent skolereformator som nå nylig har startet en eksperimentell barneskole, uttrykte det slik da debatten dreide seg om karakterer i 1970-årene: «Alle snakker om karakterer, men ingen snakker om karakteren.» Det hun mente, var at det skal mer til å skape helstøpte mennesker enn å få 6 i matte. Men problemet med denne karakteren, er at den ikke er målbar. Trygghet, selvtillit, selvstendig vurderingsevne og samarbeidsevne kan ikke måles, og får ikke plass i en PISA-undersøkelse. Papegøyekunnskaper, derimot, kan man måle.

Dette betyr ikke at jeg underkjenner kunnskap. Men kunnskap eksisterer ikke i et vakuum. Kunnskap handler ikke om å gulpe opp det riktige svaret når lirekassemannen sveiver på sveiva, men om å forstå hvordan man kommer frem til en relevant innsikt. Selvstendig tankevirksomhet er noe det norske skoleverket har vært godt i stand til å fremme, og som ikke måles verken i PISA-undersøkelsen eller på de norske karakterkortene.

Etter PISA-undersøkelsen har skoledebatten fokusert på målbare kunnskaper. Debattanter har etterlyst lærerautoritet, firkantede klasserom, pekestokk og klare faglige målsettinger. Samtidig er det få av debattantene nå for tiden som er villige til å innse de gode kvalitetene det norske skoleverket har greid å opparbeide i løpet av de siste par generasjoner. Når det nå formodentlig står en ny skolereform for døren – etter at den forrige knapt er blitt innført – er det en stor fare for at man kaster ungen ut med badevannet. Eller annerledes sagt: Skolen er best uten elever. Men dette er selvfølgelig tøys. Bare ved å ta hensyn til hele mennesket, bare ved å se hele eleven og møte ham eller henne som den sammensatte personen vedkommende er, kan man lykkes i å skape en god skole.

Gode skoler trenger selvfølgelig også gode lærere. Og når man etterlyser respekt og autoritet, blir det viktig å skille mellom ekte og uekte vare. Den lærer som står ved kateteret og forkynner at han krever respekt, har tapt den for alltid. En lærers respekt kan bare bygge på faglig innsikt og entusiasme. Uansett hvor mange pedagogiske triks læreren har gjemt i jakkeermet, fungerer de ikke dersom han eller hun ikke har kunnskap og engasjement i det faget det undervises i. Vi – elevene – er for smarte til å la oss lure.

En observasjon i parentes, er at land som har få innvandrere generelt sett har gjort det bra i PISA-undersøkelsen, spesielt i lesing. Finland, som scoret høyest, har en svært liten innvandrerbefolkning. Land som Sverige og Norge, som har et større antall innvandrere, har gjort det relativt middelmådig. PISA-undersøkelsen har åpenbart målt kunnskaper uavhengig av bakgrunn og omstendigheter, og uavhengig av de respektive landenes til dels svært forskjellige skolekultur. Min egen erfaring fra Norge og Hellas er et typisk eksempel på skolekulturer for forskjellige til å kunne sammenlignes på noen meningsfull måte.

De mange skoledebattene blir holdt gående ikke minst fordi de fleste mennesker anser seg kvalifisert til å ha sterke meninger om skolesystemet. De har jo selv gått på skolen. Ikke desto mindre er det tydelig at mange av debattantene ikke har hatt kontakt med skolevirkeligheten siden de gikk ut selv. Dessverre gjelder dette også for mennesker som har avgjørende myndighet i det norske samfunnet, blant annet til å iverksette nye skolereformer. Noen sverger til autoritet og pekestokk, andre til utvidede formingsaktiviteter og heftig akvarellmaling. Ingen av delene er nødvendigvis relevante. Kanskje vi ikke trenger flere skolereformer nå. Kanskje vi skal la ting få lov å virke litt før vi snur opp ned på alt.