Skolen ekskluderer

Midtlyngutvalgets utredning «skal bidra til bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov.» Samtidig har verden satt seg som mål at alle barn skal få opplæring innen 2015. Men mange barn i Norge gis ikke mulighet til å utnytte sine evner. Spesielt gjelder dette for barn og unge med lærevansker. Tilsynet med skolen viser store mangler og ulovlig praksis. Lite er gjort for å rett opp feilene. Elever med lærevansker har heller ikke fått noe utbytte av kvalitetsreformen. Forholdene dokumenters i to forskningsrapporter som utdanningsdirektoratet har offentliggjort. Regjeringens utredninger til Stortinget om kvalitet i skolen, om språkstimulering og språkopplæring, og om ny lærerutdanning, omtalte ikke barn med store lærevansker. I stedet ble det henvist til Midtlyngutvalget. Forventningen var derfor store til Midtlyngutvalgets utredning.

Hovedutfordringene når det gjelder å sikre bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov er utførlig presentert i utredningen. Målet er en inkluderende skole. Utvalget gir dessverre ingen svar på hvordan vi kommer dit. Inkludering som begrep ble første gang brukt i forbindelse med Reform-97. Som utvalget skriver innebærer det at alle barn og unge skal ha en naturlig plass i fellesskapet, og at virksomheten legges til rette på en slik måte at den fungerer godt for alle. Fortsatt venter vi på en klargjøring av begrepet. Det er på høy tid at norsk skole kommer til en felles forståelse av inkludering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utvalget svarer heller ikke på utfordringene når det gjelder kvalitet i skolen, språkstimulering og språkopplæring eller hvordan den nye lærerutdanningen skal sikre alle barn undervisning av god kvalitet. De nevner heller ikke noe om framtida til de mange kommunale spesialskolene som gjør at mange barn med lærevansker ekskluderes fra sitt nærmiljø.

Det var dissens i utvalget. Fem av utvalgets medlemmer kan ikke stå inne for rapporten. Det er beklagelig at selv ikke ledende fagfolk makter å komme til enighet.

Utvalget har oversett avvikene som er påpekt i fylkesmennenes tilsyn de siste åra. I 90 prosent av kommunene påvises lovbrudd. Det er avdekket at skoleeiere i liten utstrekning følger lovverket. Et sentralt spørsmål blir da hvordan man skal sikre at alle barn får oppfylt den retten de har. Norsk Forbund for Utviklingshemmede, NFU, har gjentatte ganger påpekt nødvendigheten av at Fylkesmannen skal få sanksjonsmuligheter. En viktig statlig oppgave er å drive lovtilsyn. Det er uforståelig at Midtlyngutvalget ikke berører problemstillingen.

Utvalget sier at: «Forskning tyder samtidig på at det er mulig å legge til rette for opplæring innenfor fellesskapet for alle om det er vilje, evne og kompetanse til å sette inn de tiltakene som er nødvendige. Når opplæring innenfor en inkluderende ramme ikke fungerer, er forklaringen oftest at innsatsene og oppleggene ikke er omfattende eller målrettede nok.»

NFU har lenge hevdet at dersom det er vilje, evne og kompetanse i skolesystemet, kan en legge til rette for opplæring av alle elever innenfor et samlet fellesskap. Synet støttes av et utall internasjonale rapporter. Utvalget burde konkretisert hvilken kompetanse en trenger, og hvordan en kan sørge for at de som trenger kompetansen får den.

NFU arbeider for å sikre personer med utviklingshemning sin lovmessige rett til en plass i det ordinære skolesystemet. En skole som inkluderer alle. Lovverket er stort sett bra, problemet er at lovverket ikke følges. Ofte er det viljen som blir avgjørende; viljen til å finne gode, hensiktsmessige og fleksible løsninger for å sikre barns og elevers rettigheter. Skoleeiere og rektorer må også ha evnen til å sette gode løsninger ut i livet. Når viljen, evnen og kompetansen er til stede ser vi gode resultater.

Større satsing på kompetanseheving når det gjelder spesialpedagogikk i lærerutdanningen vil være avgjørende når det gjelder lærernes holdning til elever med spesielle behov. Med kompetanse og gode holdninger følger viljen og muligheten til å finne gode løsninger. Midtlyngutvalget berører dessverre ikke problemstillingen, selv om det er viktige innspill til den debatten Stortinget skal ha om ny lærerutdanning. Alle lærere må få kompetanse slik at de kan ta imot og legge til rette undervisningen for de barna som sokner til deres skole.

Kommunenes selvråderett er en stor utfordring når det gjelder muligheten for å lykkes med å skape grunnlag for bedre læring i en inkluderende skole. Utvalget skriver da også i sin presentasjon av inkludering: «Realiseringa er avhengig av det handlingsrommet som eksisterer lokalt. Det er et resultat av nasjonale reguleringer, av prioriteringer i kommunene, av hvordan barnehage og skole forvalter sine oppgaver, av den enkelte førskolelærer og lærers forståelse og kompetanse». Skal kommuner få lov til å organisere skolen slik at de bryter loven? Skal kommunale prioriteringer gå foran barns rett til opplæring? Skal den enkelte lærers forståelse av begrepet «inkludering» være avgjørende for hvilken opplæring et barn får? Selvsagt er dette uakseptabelt.

Vi har et eksempel fra Oslo: På Bøler skole har to foreldrepar valgt å ta sine barn ut av den ordinære skole og inn på spesialskole. For dårlig kvalitet i den tilrettelagte undervisningen på nærskolen er grunnen. Når nærskolen bare blir tilført 32 000 kroner ekstra årlig pr. barn for å legge til rette og følge opp, mens kommunen betaler kr 700 000 pr. barn på spesialskolen (20 ganger mer!), sier det seg selv at her prioriterer ikke kommunen en inkluderende skole. Oslo kommune prioriterer et ekskluderende skolesystem uavhengig av enkeltelevers behov og rettigheter.

I utvalgets mandat kom det klart fram at de skulle fremme forslag innenfor dagens kostnadsramme. Som eksempelet fra Oslo viser, bruker mange kommuner større ressurser på elever i spesialskoler og andre segregerende tiltak, enn i tilbud på nærskolen. Oslo er på ingen måte enestående. Dette skjer til tross for at det er dokumentert at kvaliteten på undervisningen i dyre spesialskoler ikke er bedre enn undervisningen som blir gitt på nærskolen. Det er forbausende at utvalget ikke har drøftet organisatoriske endringer der ressursene overføres fra de segregerte tilbudene, til å legge til rette for opplæring innenfor fellesskapet for alle. Som UNESCO skriver i en av sine veiledere, spesialskolesystemet har blitt utfordret både ut fra et menneskerettighetsperspektiv, men også ut fra et effektiviseringsperspektiv.