Skolen mellom liv og lære

Senere års skoleforskning viser at det er for stor avstand mellom liv og lære i norsk grunnskole, det vil si mellom den virkelighet elever og lærere møter i skolens hverdag på den ene siden og skolens intensjoner på den andre siden. Disse intensjonene bygger på pedagogiske ideer som har formet skolens utvikling gjennom store deler av 1900-tallet. Ett trekk karakteriserer denne utviklingen: vendingen fra en formidlingsorientert til en aktivitetsorientert pedagogikk. Dette bygger på den erkjennelse at læring er en aktivitet som krever at elevens indre motivasjon og skaperevne på en eller annen måte må mobiliseres. Likevel får altså ikke skolen dette til å fungere i praksis. Forskerne påviser mye aktivitet i norsk skole, men elevenes læringsutbytte står ikke i et rimelig forhold til aktivitetene. Dette bekreftes i internasjonale skoleundersøkelser som TIMSS og PISA. Dermed har aktivitetspedagogikken ikke uventet kommet i vanry. For det må vel være noe galt med pedagogiske ideer som ikke fungerer i praksis? Kravet om å nedtone betydningen av elevaktivitet og pusse støv av kateterundervis- ningen melder seg dermed med økende styrke.

Det er ikke vanskelig å forstå innvendingene, men de har et svakt kunnskapsmessig grunnlag. Problemet er ikke at det er for lite kateterundervisning i skolen. Forskningen viser tvert imot at kateterundervisning i kombinasjon med individuelt arbeid fremdeles er den vanligste undervisningsformen. Dette viser at problemene i skolen er sammensatte og løsningene må finnes på flere plan. Betydningen av å møte elevene med tydelige krav og forventninger, slik den nye læreplanen (Kunnskapsløftet) forutsetter, er en del av dette bildet, men lodder ikke dypt nok. Spørsmålet er ganske enkelt dette: Hvorfor fungerer ikke aktivitetspedagogikken? Professor Peder Haug, som ledet evalueringen av norsk grunnskole, antyder at skolens kompetanse for ensidig er basert på formidling. Samtidig vet ikke lærerne hvordan de skal aktivisere elevene på en måte som fremmer læring. Skolen drives altså ikke i samsvar med de politiske ønsker. Dermed mer enn antydes det at norsk allmennlærerutdanning er en del av problemet.

Allmennlærerutdanningen er for lite skolerettet. Et av hovedproblemene i norsk allmennlærerutdanning er ikke mangelen på faglighet, men at fagundervisningen er for lite skolerettet, ifølge sluttrapporten fra «Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen» (NOKUT), som evaluerte norsk allmennlærerutdanning i 2006. Den dominerende undervisningsform i lærerutdanningen er forelesninger med gjennomgang av lærebøker, mens andre viktige arbeidsmåter glimrer med sitt fravær. Det er et stort paradoks i en utdanning som nettopp skal forberede studentene til å drive med variert undervisning i norsk grunnskole. Problemet kan spissformuleres slik: I lærerutdanningen møter studentene hovedsakelig papirversjoner av virkeligheten mens de som lærere forventes å operere i en skole som skal forberede levende mennesker for det virkelige liv. Man synes å tro at bare studentene får teoretisk kunnskap om god undervisning, så vil de i neste omgang «omdanne» denne innsikt til praksis og bli gode lærere. Det er solid forskningsmessig belegg for å hevde at dette ikke vil skje.

Skolens nye læreplan forutsetter at elevene selv skal være med på å utvikle kunnskap. Da må de iblant søke etter kunnskaper også utenfor bøkenes verden, og de må noen ganger ut av klasserommet; de må gå til skogen for å lære om planter, dyr og om samspillet i naturen, de må oppsøke kunstgallerier for å lære om og få inspirasjon til å arbeide videre med kunst og kultur, de må ut og foreta observasjoner og spørreundersøkelser for å få data som de kan bruke i samfunnsfag- og matematikkundervisningen, i prosjektarbeid, og så videre. De må altså oppsøke kildene de finner i sitt nærmiljø og ta denne kunnskapen med seg tilbake til skolen for å lese videre i litteratur, for å reflektere, samtale og skrive og for å forme, dramatisere og presentere. Teori og praksis går dermed hånd i hånd. Dette burde være en naturlig måte å arbeide på for både elever og lærere. Men slik er det altså ikke. Og det er sannsynligvis fordi allmennlærerutdanningen synes å være milevidt unna en slik praksis og dermed ikke viser vei.

Skolens mål vil ikke bli nådd. Har så vår nye læreplan skapt en ny situasjon i norsk skole? Etter mitt syn er svaret et definitivt nei. Kunnskapsløftet er snarere mer influert av ideen om elevaktivitet enn forrige læreplan, L97. Det virker lite kjent at en rekke mål i alle skolens fag er av en slik karakter at de vil kreve elevaktivitet. Jeg vil gå så langt som å hevde at skolens mål ikke vil bli nådd uten elevaktiv undervisning. Spørsmålet er om departementet egentlig har gjort opp regning uten vert, for de må ha forutsatt at norske lærere behersker elevaktivitet som vei til kunnskap og læring? Forskningen viser imidlertid at så ikke er tilfellet.

Lærernes aktivitetspedagogiske kompetanse må heves. Etter mitt syn er det bare én vei ut av dette uføret: En dreining av lærernes kompetanse i en mer aktivitetspedagogisk retning, i tråd med NOKUTs anbefalinger. Dette må blant annet få konsekvenser for den revisjon av norsk allmennlærerutdanning som kunnskapsminister Øystein Djupedal nå forbereder. Det er ikke tilstrekkelig at studentene lærer om noe, i teorien. Innholdet må også modelleres i praksis i en forbilledlig og mer skolerettet undervisning i lærerutdanningen – i alle fag. Dette lyder enkelt, men vil skape mye diskusjon i universitets- og høgskole-Norge, fordi tenkningen utfordrer det rådende teoretiske synet på kunnskap og læring som er så dypt rotfestet i vår kultur. Norsk lærerutdanning har en lang og utfordrende vei å gå. Men vi har intet valg.