«Det noverande systemet er nær meiningslaust, i tillegg til å vere ei krenking av norske skoleelevar. Eg finn systemet politisk øydelagt, skadeleg for alle som vil lære seg noko, og i praksis umogeleg å få til å fungere.» Med denne dødsdommen over norsk skole innleder lektor Jon Hustad sin nye bok «Skolen som forsvann» (Det Norske Samlaget). Om lag 150 sider lenger framme avslutter han like nådeløst henrettende: «Skolen er død, grava er kalka, og all skolekritikk framstår som meiningslaus.»

Mellom innledningen og avslutningen følger elendighetsbeskrivelsene tett som hagl. Elevene er kunnskapsløse. Ved utgangen av den obligatoriske skolen kjenner de ikke kommareglene og vet ikke hva en hovedsetning er. Når de kommer til lærerskolen, er det bare et mindretall som kan løse elementære prosentregningsoppgaver. Og hva som verre er: Norsk skole har blitt dårligere gjennom de siste tiårene. Når det gjelder grunnskolen, har vi gått fra å være best til å være middelmådige. Norske skoleelever plages mer av bråk og mangelfull disiplin enn elevene i andre land. Dette kunne en kanskje ha båret over med om det var slik at elevene trivdes bedre i skolen i dag enn de gjorde før. Men Hustad påstår at i dagens skole med åpne landskap øker risikoen for problematferd. Det kunne ha virket forsonende om den norske enhetsskolen hadde fungert sosialt utjevnende, men det har den heller ikke gjort. Den har derimot økt forskjellene mellom de beste og de svakeste elevene.