LANGVARIG URO: Verken François Hollande eller andre franske ledere har tatt bekymringsmeldingene fra franske skoler tilstrekkelig innover seg. Foto: Thomas Samson / Afp / Scanpix.
LANGVARIG URO: Verken François Hollande eller andre franske ledere har tatt bekymringsmeldingene fra franske skoler tilstrekkelig innover seg. Foto: Thomas Samson / Afp / Scanpix.Vis mer

Skolene har lenge ropt varsko om radikaliseringen

Franske ledere har ikke formidlet samfunnet sitt godt nok

Kommentar

Tegnene var der lenge i forveien. Når det første sjokket etter terrorangrepet har lagt seg, kan Frankrikes politiske ledere igjen bli konfrontert med hvorfor de ikke har gjort mer for å bekjempe radikaliseringen av unge franske muslimer. De har mottatt urovekkende signaler fra frontlinjene i integreringsprosessen, lærerne, i mange år.

I 2010 publiserte det franske Rådet for integrering en rapport der det kom frem at noen elever med muslimsk bakgrunn kom med stadig flere, religiøst begrunnede krav overfor lærerne og skolen. Det alvorligste var at mange protesterte mot å lære om Holocaust og nektet å se filmer om nazistenes konsentrasjonsleire. Andre ville ikke høre om krigen i Algerie, eller hadde foreldre som ikke lot barna lære om kristendommen, fordi det ble oppfattet som misjonering.

Rapporten anbefalte at lærere skulle få mer tid til og trening i å snakke med elevene om det sekulære prinsippet som gjennomsyrer det franske skoleverket, venne dem til å få sitt eget verdenssyn utfordret, og lære dem at dette var prisen å betale for ytringsfrihet.

Men i 2012, etter at en fransk-algirsk ekstremist drepte syv mennesker i Sør-Frankrike, deriblant tre jødiske skolebarn, kom det nye bekymringsrapporter. Lærere meldte om elever som nektet å delta i et minutts stilhet for ofrene. I 2015, da et nytt stillhetsminutt skulle settes av for ofrene i Charlie Hebdo, ble alle franske skoler oppfordret til også å sette av tid til å snakke om hvorfor markeringen var viktig - noe som syntes å legge en demper på elevene som ellers ville vært i opposisjon. Men det var en begrenset og sen reaksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle undersøkelser av disse hendelsene understreker at det var en mindre gruppe elever som ville unngå eller sabotere minnestundene. Men at det skjer så mange steder, og over tid, er bekymringsfullt. Det vitner om et fransk samfunn som ikke har tatt en av sine store oppgaver tilstrekkelig alvorlig. Det har feilet i å formidle og forklare seg selv, sine institusjoner og sin historie, til en gruppe som ikke er vokst opp med de franske verdiene som selvfølgelige og som ikke opplever Frankrike som et sted der de er spesielt velkomne.

De fleste hører hjemme i fattige forsteder og øyner ingen vei ut derfra. De kan fryse fast i et samfunnssyn der det vestlige og det jødiske er noe undertrykkende og fiendtlig, og hvis skolen ikke lykkes i å brekke dem ut av den isen, er det vanskelig å se hvem som skal gjøre det. Og hvis storsamfunnet ikke klarer å ta imot dem er det andre, destruktive grupper som gjerne gjør plass for dem.

Den franske regissøren Laurent Cantet, som laget den prisbelønte filmen «Klassen» om nettopp konflikter i multikulturelle klasserom, etterlyser dypt og langsiktig arbeid blant franske minoritetselever og det han kaller «virkelig utdannelse». Han har sagt: «Vi må si at religioner kan eksistere, men at det finnes fundamentale prinsipper som garanterer balansen i verden ... Vi må få disse unge menneskene til å konfrontere tankene sine, som fremdeles bare er delvis formet».

Det er et arbeid som burde vært satt i gang for lenge siden. I alle fall siden 2010.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook