Jan Arild Snoen skriver for tidsskriftet Minerva, og utga i 2004 en bok om globalisering.

Les om Naomi Kleins nye bok: Sjokk-kapitalisme innført med makt

NAOMI KLEINS sentrale budskap i hennes nye bok er at tilhengerne av det hun kaller ubegrenset kapitalisme benytter enhver krise til å forme samfunnet i sitt bilde.

Ja, og hva så?

Det er da ingen nyhet at kriser er det vanlige utgangspunktet for radikale endringer? Russlands problemer i 1. verdenskrig var en utløsende årsak til det kommunistiske kuppet i oktober 1917. De harde fredsvilkårene, det ineffektive Weimar-styret, hyperinflasjon og de internasjonale ringvirkningene av krakket i USA i 1929 førte til at nazistene fylte tomrommet i Tyskland, i skarp konkurranse med kommunistene.

I USA førte krakket til Roosevelts New Deal - noe som lignet sosialdemokrati fikk fotfeste også i USA.

ALLEREDE PÅ DEN andre siden i forordet går Klein løs på liberalistenes påståtte utnyttelse av kriser, og gjenoppbyggingen av skolevesenet i New Orleans etter orkanen Katrina er hennes Exibit A.

La meg derfor bruke mesteparten av plassen nettopp på denne affæren, siden den på en utmerket måte illustrerer sannhetsgehalten i Kleins bok. Alle sitater har jeg oversatt fra den engelske utgaven, da den norske foreløpig ikke har vært å oppdrive.

Først siterer hun selve ondskapens apostel:

«De fleste av New Orleans\' skoler ligger i ruiner», bemerket Friedman, «akkurat som hjemmene til barna som gikk på dem. Barna er nå spredd over hele landet. Det er en tragedie. Det er også en mulighet for å radikalt reformere skolesystemet».

Deretter forklarer hun at Milton Friedmans idé var å gi foreldrene en skolesjekk betalt av det offentlige, som de så kunne bruke på private institusjoner. Det er riktig, selv om det heller ikke er noe i veien for at sjekken kan brukes i de eksisterende offentlige skolene.

Deretter blander hun sammen Friedmans skolesjekk-system, der pengene følger elevene, og de kan velge mellom offentlige, og profitt-orienterte eller ideelle private skoler, med det som faktisk er gjennomført i New Orleans, som er charter schools, der en organisasjon inngår en kontrakt med lokale myndigheter om å drive skolene på nærmere bestemte vilkår.

Selv om det finnes økonomiske incentiver innenfor charter-systemet, er det ikke dette som er kjernen, men autonomi, at selvstyrte skoler får stor frihet til å utforme sine egne programmer og styre seg selv, så lenge de leverer resultater. Charter-skoler er altså ikke Friedmans modell, men noe som ligner. Dette er imidlertid en detalj.

KLEIN SKRIVER VIDERE at «charterskolene blir sett på av mange afroamerikanere som en måte å reversere fremskrittene til borgerretts-bevegelsen, som garanterte all barn samme standard på undervisningen».

Dette er det eneste Klein skriver om kvaliteten på undervisningen før Katrina - at den garanterte alle barn samme standard.

Men hvordan sto det egentlig til i skolene? Aldeles forferdelig. Louisiana ligger dårlig an nasjonalt når det gjelder læringsutbytte, og New Orleans var det nest dårligste av Louisianas 68 skoledistrikter. Like før Katrina hadde delstatsmyndighetene klassifisert 68 av 108 offentlige skoler, eller 63 prosent som «akademisk uakseptable», mot 8 prosent i delstaten som helhet.

I åttende klasse var det bare snaue 30 prosent av elevene som skåret «basic» eller bedre i testene i engelsk og matematikk. Bare 56 prosent av elevene på high school fullførte.

Systemet var også preget av store underskudd, økonomisk rot og korrupsjon.

I april 2005 beskrev en reporter fra Associated Press skolesystemet i byen som kanskje det verste i hele landet.

OG VAR DETTE virkelig et skolesystem som garanterte alle barn samme (elendige) standard? Selvsagt ikke. Før Katrina var befolkningen i byen 67 prosent svart og 28 prosent hvit, mens elevene i de offentlige skolene var 93 prosent svarte og 4 prosent hvite.

De som kunne, og det var praktisk talt alle hvite og store deler av den svarte middelklassen, hadde allerede forlatt de dårlige offentlige skolene, mens de fattige svarte ble igjen. Se hva Brenda Mitchell, som har vært leder for lærernes lokale fagforening siden 1999, sa til USA Today for noen dager siden: «Før Katrina var New Orleans\' skoler i så store vansker at selv foreldre med begrensede ressurser sendte sine barn til privatskoler eller skoler drevet av menighetene, noe som skilte elevene etter sosioøkonomiske og rasemessige linjer».

En tredjedel av eleven gikk på slike ekte privatskoler, som i motsetning til charter-skolene er privatfinansiert.

DET ER DENNE krisen som Friedman-inspirerte reformer forsøker å avhjelpe. Det er nettopp det at offentlige skoler i mange områder ikke fungerer for minoriteter, som har ført til at det mange steder i USA er nettopp svarte ledere som går i bresjen for skolesjekker eller charter-skoler. En rekke meningsmålinger viser også større oppslutning om slike reformer blant svarte enn i resten av befolkningen. Det bør ikke tolkes som noen generell støtte til det Kleins allierte gjerne kaller markedsfundamentalisme, men er først og fremst et uttrykk for at det offentlige skolesystemet ikke fungerer.

I NEW ORLEANS var det ulike meninger. Byens svarte borgermester, demokraten Ray Nagin, var en pådriver for charterskolene, i likhet med den hvite, demokratiske senatoren Mary Landrieu. Andre svarte var sterke motstandere.

Klein skriver at nitten måneder etter Katrina, det skulle bli mai 2007, hadde det offentlige skolesystemet nesten fullstendig blitt erstattet av private charter-skoler, og at det lokale skolestyret nå bare driver 4 skoler.

Dette er feil.

Dette var status i januar 2006, og reflekterer at charter-skolene kom raskere i gang enn de offentlige. Før Katrina var det 128 skoler under offentlig kontroll. Ifølge USA Today er nå (i september 2007) 81 av disse gjenåpnet, og av dem er 42 charter-skoler, og altså en snau halvpart vanlige offentlige skoler. (Ifølge delstatsmyndighetenes hjemmesider er pr. dato 91 offentlige skoler gjenåpnet, og av disse er 44 charter-skoler).

KLEIN KALLER FORØVRIG det at skoler omdannes til charter-status for «bortauksjonering», og implisitt at alle slike skoler er drevet av private selskaper for fortjeneste. Dette er imidlertid langt fra tilfelle. Charter-skolene er en sammensatt gruppe. For det første kan bare non-profit-organisasjoner inngå avtale med lokale myndigheter. Disse kan riktignok velge å sette selve driften av skolene til profitt-orienterte selskaper. En litt eldre gjennomgang, den gang det var 31 charter-skoler, viser at av disse var seks drevet av nasjonale kjeder - to av non-profit KIPP Foundation, som driver 57 charter-skoler over hele USA. Fire var drevet av tre ulike for-profit-kjeder.

Tolv av skolene hørte til lokale non-profit-nettverk. Algiers Charter Schools Association er den største charter-skole foreningen i byen, og drev åtte skoler på den fattige vestsiden av byen (nå 9). Bare folk som har bodd eller jobbet i bydelen i minst tre år får sitte i styret til ACSA. De andre fire skolene var drevet av universitetet i byen.

De resterende 13 var enkeltstående charter-skoler, hovedsakelig drevet av de samme folka som drev dem før Katrina, men nå med økt selvstyre. Så vidt jeg forstår er alle disse non-profit, men det kan være unntak.

Dette er kapitalismens stygge og grådige ansikt, ifølge Klein. Dette er å «auksjonerer bort» skolesystemet.

EN LETT BLAING i boken (jeg har ingen ambisjoner om å plage meg selv ved å lese den grundig) viser at det på praktisk talt hver side finnes tilsvarende grove feil og forvrengninger. Og her ligger også svaret på hvorfor det i de siste tiårene ofte er markedsløsninger som er blitt valgt for å reparere kriser og skape velstand og vekst.

Med motstandere som har så lite å fare med som Klein og hennes anti-globaliseringsbevegelse, er det ikke rart at markedsløsninger vinner frem.

Det har gitt oss den lengste og globalt sett best spredde økonomiske oppgangsperioden i verdenshistorien. Markedsløsninger har ført til at Chile, ett av Kleins skrekkeksempler, har gått fra hyperinflasjon og sterkt fall i levestandarden på slutten av marxisten Allendes styre, til Latin-Amerikas mest vellykkede økonomi, der kristeligdemokrater og sosialdemokrater har videreført de Friedman-inspirerte markedsreformene.

Et resultat av dette er at Chile allerede i år 2000 - lenge for Millienum-målsettingen i 2015 - nådde målet om å halvere fattigdommen.

FORLAGET OKTOBER, med solid kommunistisk stamtavle, utgir i disse dager boken på norsk. Om ikke boken har noen annen nytte, så er det i hvert fall noen som tjener penger på Kleins sjokkdoktrine.