Skolens formål og utforming

«For skolen er det en god idé å skille klart mellom læring og lek, mellom konsentrasjon og avkopling. Barna skal vite hva de er med på når.»

Skolen er for barn og unge som vokser opp i dag den viktigste sosialiseringsinstansen. Slik var det ikke for 20- 30 år siden da familien og foreldrene fortsatt var til stede i barns og unges liv på en annen måte enn nå. Med en av foreldrene hjemme, oppvekst på gardsbruk, og med tid til barna i familien, kunne samspillet med voksne og sosialiseringen i større grad enn nå foregå i hjemmet. I våre dager opplever unger institusjoner og jevnaldrende fra første leveår. De fortsetter å omgås først og fremst andre barn og unge helt til de selv blir voksne. Skolen blir institusjonen der de tilegner seg ikke bare kunnskap, men også oppfatninger om hva kunnskap og forståelse er, og hva det vil si å lære.

Å utvikle, eller i hvert fall å vedlikeholde, barns naturlige fantasi og kreativitet, må være et hovedformål med all opplæring og skolegang. Dagens undervisningssystem, enten det gjelder ungdomsskole, videregående skole eller universitet, legger mindre vekt på denne siden ved læring og utvikling. Skolesystemet konsentrerer seg mest om reproduksjon av kjent viten. Det som også er kalt papegøyelæring. Fremfor å argumentere ytterligere for en pedagogikk som fremmer nytenkning og kombinasjon av kunnskap på nye måter, skal jeg trekke fram betingelsene for kreativ tenkning og virksomhet i skolesystemet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skolen må ha mange rom - med ulike funksjoner, og det er på et generelt og overordnet nivå spesielt to virksomhetsformer som skal stimuleres og muliggjøres samtidig, men hver for seg:

  • Individuell konsentrasjon
  • Samarbeid med andre.

Disse funksjonene må holdes adskilt, ikke blandes sammen. For å utvikle og fastholde det særegne trenger alle et rom der de kan være upåvirket av andre, for å synke ned og inn i sine egne tanker, oppøve konsentrasjonsevnen, hente fram egne ideer og bearbeide sine følelser.

Det fysiske skolemiljøet bør lette mulighetene for privatliv, og på den måten, paradoksalt nok, skape en viktig forutsetning for fellesskap og offentlig rolleutførelse. Folk flest spiller sine sosiale roller i offentlighet, for et publikum. Men mellom opptredene vil vi gjerne trekke oss tilbake til steder der publikum ikke er. Her kan rolleut-øveren gjøre ting de ikke ønsker skal bli sett og hørt, med andre ord: ha et privatliv, være alene med egne tanker, sin indre stemme og tid til å bearbeide ideene, fantasiene. Fra denne plattformen av privatliv vil hver enkelt forsøke å finne et optimalt nivå for sosial kontakt og fellesskap. Men skolen idag er blitt et slags både - og, der de to formene, det ytre/sosiale og det indre/private ikke har gode nok arkitektoniske muligheter til å holdes adskilt og dyrkes på egne premisser.

Vi trenger også rom der vi kan være sammen med andre, samarbeide om oppgaver, dele kunnskap og erfaringer. Der også barn kan oppleve gleden og det fruktbare i sosialt samvær. De skal merke at kunnskap vokser når den deles, og der det i et trygt fellesskap er mulig å prøve ut egne tanker og ideer uten å få vite at de er «feil», at de ikke stemmer med det som sosialt er bestemt som fasitsvaret. I virkeligheten finnes det svært få fasitsvar ettersom kunnskap er konstruksjon. Det vi språklig formulerer som kunnskap om noe, som en forklaring eller beskrivelse av et «faktum», er ingen nøyaktig gjengivelse, men noe vi har konstruert som en hensiktsmessig etterligning eller modell. De mest alvorlige symptomene blant barn og som utgjør stor risiko for skjevutvikling og dårlig mental helse som voksen er: (1) konsentrasjonsvansker, (2) lekevansker og (3) vanskeligheter med nære vennskap. Det er viktig at skolen fremmer ferdigheter på alle disse områdene, og sørger for læresituasjoner og skoleklima der elevene får mulighet og trening i konsentrasjon og utvikle seg i lek og gjennom vennskap med andre.

Hvordan skal skolen utformes for å hindre mobbing? Romutforming og arkitektoniske løsninger alene kan ikke fjerne mobbing på skolen, men det kan sammen med andre tiltak være med på å redusere problemet. Mobbingen er i første rekke utløst av sosiale eller sosialpsykologiske mekanismer på flere nivåer, og har sammenheng med grunnleggende samfunnsforhold som konkurranse, manglende solidaritet, forakt for avvikere og det som defineres som svakhet. Det henger også sammen med behov for syndebukker når en skal få utløp for angst og aggresjon. Det vi ser uttrykt som mobbing blant barn, finnes igjen i voksensamfunnet, forkledd i andre uttrykk og former som også kan tilbakeføres til strukturelle samfunnsforhold. Også på dette feltet er skolen en miniatyrutgave av storsamfunnet.

For skolen er det en god idé å skille klart mellom læring og lek, mellom konsentrasjon og avkopling. Barna skal vite hva de er med på når. De skal forstå at det å lære også krever konsentrasjon og innsats, og at det gjelder å veksle mellom aktiv lek og aktiv læring. Å blande leken og læringen fra grunnskolenivå fører til at ingen av delene praktiseres fullt og helt. Det skaper forvirring og et halvveis engasjement, der en verken lærer gode arbeidsvaner eller evnen til å slippe seg løs i leken som en aktivitet med stor verdi i seg selv, og helt uten innslag av læring eller av å være «pedagogisk riktig». En god skole viser også gjennom den fysiske utforming at det finnes sted for lek og sted for læring. Stedsutformingen oppfordrer til den ene eller annen aktivitet ved å skape klarhet og konsistens. Arkitekturen fremmer lysten til det ene eller det andre, ikke begge deler.

Vi ønsker altså at barn og unge når de er på skolen skal utvikle ferdigheter som: selvstendighet, kritisk sans, arbeidsglede, solidaritet og omtanke, evnen til å spørre, undre seg og å tenke, bevare den naturlige nysgjerrighet og fantasi og utvikle evnen videre til en kunnskapsbasert kreativitet. Men hva utvikles i virkeligheten på dagens skole: strebere, karakterjegere, engstelige pensumpuggere som tenker mest på eksamen. Skolen fremmer i større grad angst og bløff enn selvsikkerhet og aksept av bunnløs uvitenhet.

Det kan stilles spørsmålstegn ved den profesjonelle planlegger som livsekspert/regissør av sosialt liv. Paradoksalt nok har kanskje den profesjonelle planlegger blitt for profesjonell og overivrig, fjernet seg fra folk flest og i stor grad fratatt alminnelig folk råderetten over livet deres, ved å legge «alt til rette». Det som gjenstår for oss ikke profesjonelle planleggere er å flytte inn, bruke, forbruke eller konsumere en bolig eller en skole, slik vi konsumerer andre varer og tjenester. Vi skaper det ikke, gjør det ikke til en del av oss selv, der vi utvikler vår egenart og identitet og bevissthet gjennom aktiv virksomhet. Elevene blir ikke innbudt til å ha dette forholdet til skolerommet, men om å ta det i bruk fikst ferdig, som en lettdrevet installasjon så de kan få tid til noe annet. Men hva er det andre? Å konsumere informasjon og kunnskap, igjen utviklet av andre og formidlet med pedagogiske tjuvtriks for å overkomme motstanden mot å lære på denne måten.

Desto mer plan, desto mindre spontanitet og egenaktivitet. Elevene trenger ikke å bruke sine egne skapende og problemløsende evner når alt er tilrettelagt for dem. Kanskje burde både arkitektene og lærerne legge mindre vekt på plan og rasjonalitet, og overlate til elever og folk flest å finne ut av tilværelsen, være aktive, problemløsende og intensjonelle. Dermed kunne arkitektene konsentrere seg om de estetiske, artistiske, symbolske rammene for aktivitetene på skolen, det som utløser en spesiell aktivitet og målsøking hos menneskene som skal bruke stedet. De rikeste biotopene er de minst regulerte. Det er ikke de mest trimmede plenene som overlever lengst.