NYTTIG KUNNSKAP: Å kjenne til bibelhistorier som påskepasjonen gjør samfunnet lettere å navigere, kanskje særlig for de som har flyttet til landet. Samtidig er det svært viktig at religionsundervisningen ikke blir forkynnende.
NYTTIG KUNNSKAP: Å kjenne til bibelhistorier som påskepasjonen gjør samfunnet lettere å navigere, kanskje særlig for de som har flyttet til landet. Samtidig er det svært viktig at religionsundervisningen ikke blir forkynnende.Vis mer

Skolens linedans

Hvordan skal bibelhistorier som påskefortellingen fortelles i et flerreligiøst samfunn?

Hvordan skal bibelhistorier som påskefortellingen fortelles i et flerreligiøst samfunn? Det er kyllingdager, eggdager. Skidager, krimdager. Men den direkte årsaken til påskehøytiden er og blir knyttet til kristendommen og Norges kristne historie. Med dager med navn som Skjærtorsdag og Langfredag på trappene rykker påskefortellingen, pasjonen, nærmere igjen, som den gjør årlig. Men hvordan kan historier som denne fortelles videre i dag?

Det er noen liner å balansere på i et flerreligiøst samfunn. Én av dem er religionsundervisningen i skolen. Det å spre kunnskap om religion uten å forfordele, forkynne, neglisjere eller støte er noe nær en kunst. For Norges del ble spørsmålet ytterligere komplisert av dommen ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i 2007, som slo fast at det norske KRL-faget var i konflikt med menneskerettighetskonvensjonen og med foreldrenes frihet til å sørge for sine barns religiøse oppdragelse.

Domstolens innvending gjaldt først og fremst fritaksretten fra faget, men førte til en omlegging der kristendommens betydning ble nedtonet. KRL ble RLE. Ikke at alle hjerter dermed gledet seg. Human-Etisk Forbund jobber ennå for å avskaffe faget og erstatte det med et «reelt livssynsnøytralt og inkluderende fag». I den andre enden lekker den offentlige skolen elever til de kristne privatskolene, som opplever det nye faget som for forskjellig fra gamle dagers mindre kompliserte og komplekse kristendomsfag.

Så her er utfordringen: I nye Norge, der religion kan virke splittende og flere innbyggere har tette bånd til religionskonflikter ute i verden, er det svært viktig at religionsundervisningen ikke gir noen barns religion forrang fremfor andre. At lærerne ikke blir forkynnere. Konflikter hardner når de også innebærer religiøse motsetninger, og troen på at de taler en guddoms sak gjør ikke akkurat stridende parter mer smidige.

Samtidig lever vi alle i et land sterkt preget av en kristen historie. Vi er omgitt av kristne riter og symboler. Å kjenne til historiene i bibelen og tradisjonene som springer ut av dem gjør verden lettere å navigere. Kanskje spesielt for tilflyttede kan det skape ny fortrolighet å vite hvorfor påsken feires, å kunne kjenne igjen palmesøndag på et maleri, eller å ta en allusjon til Kain og Abel i litteraturen. Derfor er det rimelig, ut fra et rent nyttehensyn, at kristendommen fremdeles har en fremskutt plass i religionsundervisningen.

Og religionsundervisningen hører hjemme i skolen. Den rene trosopplæringen er allerede outsourcet til kirken. Men det er dumt å sette ut for mye av det som skolen tidligere underviste i, til trossamfunnene. Om varsomheten blir berøringsangst, er det bekymringsverdig.

Nettopp fordi religion er et så betent tema, er det viktig med det objektive og komparative perspektivet en inkluderende skole kan tilby. Det utvider horisonter. Det fremmer empati.

Kanskje det viktigste er verken å være for hårsåre eller for engstelige. Å legge mer inn i religionsundervisningen snarere enn å ta ting ut. I 2012 er både voksne og barn vant til et bombardement av budskap. Er det noen tid vi er kompetente til å takle forskjellige fortellinger som belønner forskjellige varianter av rettroende, er det i dag. Og for mye kunnskap er alltid bedre enn for lite.