LIK RETT TIL UTDANNING: Blir skolepengene høye nok til å virke, vil de virke avskrekkende på mange, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Ole C.H. Thomassen/Dagbladet
LIK RETT TIL UTDANNING: Blir skolepengene høye nok til å virke, vil de virke avskrekkende på mange, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Ole C.H. Thomassen/DagbladetVis mer

Skolepenger er en oppskrift på ulikhet

Det er flere problemer i høyere utdanning. Å innføre skolepenger er imidlertid ikke svaret.

Kommentar

Ikke overraskende ble forslaget fra Civitas Lars Gauden-Kolbeinstveit, om å innføre skolepenger i høyere utdanning, skutt ned fra alle kanter. Vi har fortsatt noen tabuer her til lands. Det å rokke ved «gratisprinsippet» er ett av dem.

Med jevne mellomrom er det en modig stemme fra høyresiden som presenterer skolepenger som løsning på problemer som frafall, feil valg av studier, hurtigere gjennomstrømning og sløsing med skattebetalernes penger. Argumentene er ikke dårlige. Og en kan legge til et argument fra venstresiden. Utdanningen er en lønnsom investering for den enkelte. Så lenge den fullfinansieres av det offentlige, innebærer det en overføring fra fattig til rik, fra arbeiderklassen til middel- og overklassen. Progressiv skatt er imidlertid en bedre måte å bøte på det enn å innføre skolepenger.

Det står heller ikke til troende at skolepenger skal virke så disiplinerende som Kolbeinstveit skal ha det til. Logikken er riktignok enkel og forførende: Når noe er gratis bruker vi for mye av det. Se bare på tørken i California, hvor vann er gratis.

Har noe en prislapp tenker vi oss om to ganger. Trenger jeg virkelig denne utdannelsen eller det ekstra året på skolebenken, og er det ikke bedre å bli en godt betalt ingeniør enn sosialantropolog? Når utdanningen blir dyr, lønner det seg å høre på råd fra den aldrende generasjonen, om det er foreldrene eller rådgiverne på skolen.

Gitt at markedet belønner samfunnsnyttig arbeid, vil det være bra for den enkelte og for samfunnet. Og når utdanningsinstitusjonene blir avhengig av studentenes skolepenger, følger de markedets mantra: Kunden har alltid rett. Det vil sikre utdanningsinstitusjoner som vet å tilby de varene som studentene etterspør. Slik er det i alle fall i teorien.

Vi bør gi Kolbeinstveit rett i at skolepenger som svir, vil skjerpe studentene. Men vil ikke det samtidig fungere som et hinder for målet om lik tilgang til høyere utdanning, uavhengig av din familiebakgrunn?

Nei, forsikrer Kolbeinstveit. Hvis skolepengene er moderate og de dekkes av Lånekassen, så vil ikke skolepengene skremme noen. Argumentet har en viss appell. Det er allerede en betydelig kostnad knyttet til det å ta høyere utdanning i dag. Ikke bare må du betale kost og losji, men du går også glipp av inntekten du ellers ville fått fra en fulltidsjobb. Differansen mellom studier og jobb er minst 3- 400 000 kr årlig. Litt ekstra skolepenger vil ikke utgjøre den store forskjellen.

Men hvis skolepengene skal være så lave og så usynlige at de ikke skremmer noen, vil heller ikke de positive effektene materialisere seg. Derimot vil vi ha brutt tabuet. Så om vi ikke oppnår godene, vil Civita ha kuren klar: Bare øk skolepengene!

Da vil de kanskje virke som planlagt. Men da de også virke avskrekkende på mange. Denne aversjonen mot å ta på seg gjeld når gevinsten ligger langt fram og er usikker, vil trolig være størst hos dem som kommer fra familier uten høyere utdannelse (se pdf). Det er høyst trolig slik allerede i dag. Det bør være et tankekors for tilhengerne av gratisprinsippet. Lånebyrden fungerer skremmende på mange allerede i dag, men lite gjøres for å redusere den.

Øker du skolepengene kan du vinke farvel til prinsippet om lik rett til utdanning og til den sosiale mobiliteten. En trenger heller ikke være konspiratoriker for å se hva som kommer rundt neste sving. Skolepenger som øker lånebyrden til dem som tar høyere utdannelse, vil bli brukt som et legitimt argument for større lønnsforskjeller. Framfor at vi ser samfunnet som et spleiselag, hvor vi hjelpes fram og deler på kostnadene og gevinstene, vil mantra være: «jeg har stått for investeringen, så da må jeg beholde avkastningen.»

En bedre måte å sørge for at de som tjener på høyere utdanning betaler for seg, er å jobbe for et mer progressivt skattesystem. Da betaler de som lykkes i livet tilbake til fellesskapet, uavhengig av om de gjør det fordi de tok høyere utdannelse, fordi Norge er et godt sted å drive forretninger eller fordi de hadde flaks.

Kolbeinstveit gjør rett i å være bekymret for at en del studenter velger feil studier og bruker lang tid på å fullføre. Men skolepenger er ikke løsningen på problemet. Vi står snarere overfor et massivt informasjonsproblem.

Studentene velger ofte sine studier i blinde, eller basert på svært mangelfull informasjon. Hvilke muligheter har jeg egentlig og hva gir de ulike utdanningene meg av ferdigheter? Og hvordan vil disse verdsettes om fem år, når jeg er ferdig?

Snarere enn å håpe at skolepenger på magisk vis skulle gi unge mennesker informasjon som selv arbeidsgivere og ferdigutdanna sliter med å få grep om, bør Civita delta i en tankedugnad, som besvarer hvordan vi kan gi unge den informasjonen de trenger for å ta et fornuftig studievalg.