Skolepolitikken kan koste oslobyrådet makta neste år

Alarm i osloskolen.

Kommentar

Ingenting er viktigere for folk flest enn barna deres. Derfor er det full kriseberedskap blant ansatte og foreldre på mange skoler i Oslo akkurat nå.

På en skole har foreldrene fått brev om at den årlige skidagen må legges ned, at det ikke vil bli kjøpt inn noen nye lærebøker eller bøker til skolebiblioteket i år – og at skolen sannsynligvis må si opp lærere. 22 rektorer fra Oslo vest har skrevet felles kronikk i Aftenposten. Der siterte de Deloitte-rapporten som ligger til grunn for den nye ressursfordelingsmodellen i osloskolen på at situasjonen er prekær allerede før de nye kuttene: «skoler på Oslo vest driver skole på grensen av det forsvarlige». FAU-representanter også fra min datters skole var blant demonstrantene foran Rådhuset i julestria, da hundrevis møtte opp under appellen «Alle barn i Oslo har rett på å få en god skolegang».

Stridens kjerne er omfordelingen blant skoler i Oslo som ble vedtatt av bystyret onsdag denne uka. Utgangspunktet er prisverdig, i en til dels delt by er det riktig og viktig å positivt særbehandle skoler med større behov enn snittet. Mange skoler i Oslo har særskilte utfordringer med elever fra ressurssvake familier med lav lønn og utdanning, og en høy andel elever med barnevernstiltak. Flere av disse skolene har hatt for dårlig økonomi til å løse disse oppgavene på best mulig måte, og det er akkurat de som nå kan juble for bedre økonomi og flere lærere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er at pengene fra denne potten går direkte på bekostning av skoleelever fra andre skoler, hovedsakelig i Oslo vest, nord og sentrum. Og selv om de fleste innbyggere støtter prinsippet om skjevdeling, er det ingen som vil at deres egne barn skal lide under et dårlig skoletilbud. Mange av de minste barna går allerede i klasser med 30 elever. Skidager, skolebibliotek og lærebøker er ikke luksus, men helt nødvendig i en god skolehverdag.

Usikkerheten er uholdbar. I debatten verserer mange ulike tall, og verken driftsstyrene, rektorene, byrådet eller Utdanningsetaten kan svare skikkelig på hvordan endringene vil slå ut for den enkelte skole i år. Det vet jeg, fordi jeg har spurt dem alle de siste dagene. Noen skoler har laget to ulike budsjetter, alle må ta høyde for nye endringer i løpet av året.

Foreldre og rektorer ved en rekke osloskoler ser at deres skole allerede har mindre penger å bruke per elev enn noen skole noe annet sted i landet, og at de nå får enda mindre. Siden dette gjelder de mest ressurssterke områdene av Oslo, har mange foreldre for lengst regnet seg fram til at de ville fått langt flere kroner per elev hvis de startet en privatskole. Når ledelsen på den lokale skolen slår alarm, er det en reell risiko for at den offentlige skolen vil tape elever i konkurranse med de private. Det vil være et stort nederlag for det rødgrønne byrådet og alle andre som er opptatt av fellesskolen.

Krisestemningen er nok likevel større enn krisen. Ingen av skolene får mer enn fem prosent kutt som følge av den nye modellen første året, for at det skal være mulig å omstille driften. Den største variasjonen i budsjettene er fortsatt elevtall. Og budsjettrammene er høyere nå enn da Deloitte-rapporten ble skrevet. Byrådet har i denne perioden finansiert 190 nye lærerstillinger og innført gratis aktivitetsskole i mange bydeler. De har også reversert Høyre-byrådets kutt i kompensasjon for nye elever, slik at skolene nå får fullt ut og ikke 80 prosent dekket. Pengene som er satt av til sosiodemografisk vektlegging utgjør bare sju prosent av det totale driftsbudsjettet. Byrådet utreder også nå en nedre økonomisk grense for hva det koster å drive en skole. Den vil vise om noen skoler ligger under et forsvarlig nivå og må heves.

Redningen kommer dessuten etter alle solemerker til våren, i form av KrFs store gjennomslag i statsbudsjettet. Lærernormen skal etter planen gi rundt 500 nye, statlig finansierte, lærere i osloskolen, i en opptrapping over to år. Disse pengene er lovet i revidert statsbudsjett i mai, og skolene som nå får budsjettkutt har fått signaler om å ikke nedbemanne i påvente av dette. Og selv om kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner nok gjerne ser at Høyre gjenvinner makta i Oslo neste år, er det nettopp dette grepet som kan løse situasjonen.

Byrådet har imidlertid ikke klart å nå fram med dette budskapet, verken i debatten eller overfor de mange rektorer og foreldre som nå er dypt bekymret. Det handler både om kommunikasjon og om budsjetter.

Enkelte skoler i Oslo drives med så lite penger at det rett og slett ikke er forsvarlig å kutte mer. Alle skolene trenger forutsigbare rammer. Usikkerhet er det som skaper størst frykt hos foreldre og lærere. Alarmen fra dem bør derfor gi heftig gjenklang i byrådskontorene. Lytter de ikke til lyden, kan ekkoet møte dem i kommunevalget. Velgerne glemmer i alle fall ikke barna sine.