Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Testing i skolen:

Skoleprøvene bør gjøre skolen bedre, ikke brukes til belønning eller markedsføring

Dessverre mener de nye regjeringspartiene at testresultatene angår oss alle.

Kommentar

Etter ukevis med spekulasjoner om hvordan Venstre og Fremskrittspartiet skulle klare å snekre broer over ravinene som skilte dem ad, foreligger nå resultatet. Beklagelig nok er det ett område der de tre nye regjeringspartiene ser ut til å stå i lykkelig omfavnelse på samme knaus, forent i planen om å «kartlegge læringsresultater gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå». Dette er et syn som har fulgt med fra Sundvollen-plattformen til nåværende regjering, og som det ville vært all grunn til å revurdere. Venstre har tidligere bedyret at de ikke vil at prøvene skal brukes som rangeringssystem, og det er beklagelig at de har gitt seg på dette punktet.

Om det bare hadde vært snakk om å kartlegge elevenes læringsresultater, gjennom kartleggingsprøver og nasjonale prøver, ville det ikke vært god nok grunn til å rynke brynene, selv om også dette må gjøres med nennsomhet. Det er klart det er nyttig å få rede på hvor elevene faktisk står faglig, hva de mestrer og hva de strever med. Meldingene om skolebarn som stresser og gruer seg til prøvene, er urovekkende og må tas svært alvorlig av de som har omsorgsroller overfor elevene.

Men det er også en side av saken at hverdagen kan være langt mer stressende for elever som ikke henger med på undervisningen, som opplever at det er mye som går over hodet på dem, uten at det fanges godt nok opp – og at det kan være uheldig for alle om skolene er inne på et pedagogisk spor som viser seg ikke å fungere godt nok.

Men testingen i den norske skolen er ikke bare blitt brukt til kartlegging, men også til å premiere og skape insentiver. Resultatene gjør også skolene mer eller mindre attraktive for foreldre og elever. Og det er vesentlig forskjell på om resultatene betraktes som en beskrivelse av status quo eller en bekreftelse på at en jobb er blitt gjort godt eller mindre godt. Og den som skaper et belønningssystem, skaper også et prioriteringssystem. Den det gjelder, vil naturligvis bli oppmuntret til å gjøre mer av det de belønnes for å gjøre, på bekostning av det de ikke belønnes for å gjøre. I møte med den høyst forståelige vektleggingen av grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning, er det mange som bekymrer seg for statusen til fag som ikke er målbare, men som gir kontekst og stimulerer kreativitet, som samfunnsfag og estetiske fag. Uroen strekker seg imidlertid langt forbi diskusjonen om det faglige innholdet.

De fire årene siden forrige stortingsvalg har gitt rikelige anledninger til å bli betenkt over hvordan prøveresultatene i praksis brukes. Det har vært store nyhetssaker om rektorer som premieres for sin skoles resultater, og svake elever som fritas for prøvene på vagt grunnlag.

Det har vært meldt om øving til prøver som i prinsippet bare er ment som kartlegging, der altså øving vil forskyve resultatet og gjøre det til et dårligere grunnlag for videre arbeid – for at skolen ikke skal fremstå i et dårlig lys. Norske lærere har signalisert at de har følt seg presset til å endre undervisningen for å forbedre resultatene på nasjonale prøver, og et tydelig flertall av rektorene har sagt at de ikke tror at offentliggjøring av resultatene fra nasjonale prøver bidrar til å gjøre skolen bedre.

Skoleforsker, professor og selverklært Høyre-mann Tom Are Trippestad har sagt om testingen i skolen at de ikke bør innebære noen prestasjonsbelønning, fordi «det gjør barna til strategiske virkemidler for de voksnes karriereveier».

Det er dermed selvfølgelig ikke sagt at samvittighetsfulle voksne i skoleverket tenker slik om barna som er i deres varetekt. Men det er problematisk å legge opp til et system der de kan ha en slik funksjon. Videre gir ikke prøveresultatene noe nøyaktig inntrykk av hvor god en skole er, selv når det justeres for elevenes sosioøkonomiske bakgrunn. I små klasser og på mindre skoler kan enkeltelever som har problemer eller idealene i bestemte elevmiljøer påvirke hvor godt skolen gjør det. Det finnes faktorer som skolen verken bør få æren eller skylden for.

Dette er rapporter fra skolehverdagen som bør veie tungt i diskusjonen om hvordan prøvene kan brukes på best mulig måte. Men også på et prinsipielt nivå er offentliggjøringen av prøveresultatene betenkelig. Det legger til rette for en skole der foreldre skal kunne vurdere skoler opp mot hverandre og gå på en slags shopping.

Familiene blir kresne kunder like mye som en samarbeidspartner for institusjonen som ivaretar skolegangen til barna deres, og som har som oppgave å ivareta, stimulere, utvikle og utfordre dem – og, til sist, gi en så presis vurdering av ferdighetene deres som mulig.

Kunnskapen kartleggingsprøvene og de nasjonale prøvene gir kan være verdifulle til innvortes bruk. Men for at de skal fortsette å være verdifulle, bør de være forbeholdt skolefolket.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook