Skoler og selvmotsigelser

Det offentlige har ikke kapasitet til å holde godt nok oppsyn med de private skolene.

Meninger

Til å utdanne unge mennesker i kommunikasjonsfag har ikke den private høyskolen Westerdals spesielt godt grep om sin egen kommunikasjon. I høst avslørte Dagens Næringsliv hvordan høyskolens eiere vred seg unna utbytteforbudet for privatskoler, og hentet store summer ut fra en skole som kostet både elevene og skattebetalerne dyrt. Nå skriver samme avis at skolen har tatt langt høyere skolepenger enn hva de har hatt lov til - nærmere bestemt over dobbelt så mye som summen de kunne tatt, 27 500 kroner, som ville vært innenfor lovens krav om at skolepengene ikke kan overstige en fjerdedel av de statlige tilskuddene. Saken blottstiller et problem ved privatskoler i Norge generelt og Westerdals spesielt.

I Norge er det tillatt å drive private skoler og høyskoler, men forbudt å ta ut utbytte. Det har vært flere nyhetssaker om hvordan flere private aktører omgår dette regelverket for å kunne tjene penger på skolene sine. Professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole er blant fagfolkene som har sagt at det er urealistisk å tro at private aktører skulle ville ønske å investere i skoler uten å få avkastning for investeringene.

Utbytteforbudet er en selvmotsigelse i systemet. Det ligger i private foretaks natur at de vil vokse og tjene penger. Det er selvsagt at de vil benytte seg av smutthull, og det er åpenbart at det offentlige mangler kapasitet til å holde godt nok oppsyn med dem og sørge for at dette ikke skjer. Her burde enten tilsynet med de private skolene oppgraderes kraftig, eller eierne tillates å ta ut utbytte - med alle de diskutable konsekvenser dette ellers kunne ha. At slike saker stadig dukker opp, burde også bremse de mest økonomisk liberales begeistring for utsikten til å privatisere norsk skolevesen i stadig større grad.

Hva angår Westerdals, er det uheldig for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at hans departement ikke gjennomførte den grundige granskingen av Westerdals-saken de lovet Riksrevisjonen - og at det nå er en avis og ikke departementet selv som avdekker nye misligheter ved samme skole. Når Westerdals-eierne Peder og Nicolai Løvenskiold i tillegg er kjent som økonomiske støttespillere av tidsskriftet Minerva, der Isaksen før var medredaktør, kan det se ut utad som om det overfladiske oppsynet med Westerdals kan ha sammenheng med det tidligere kjennskapet. Frihet har man under ansvar, og Isaksen, som har ivret for friheten, må være mer påpasselig med å sørge for at skoleeierne også tar ansvar, og holder seg innenfor rammene de er gitt.