SKAPER USIKKERHET: Høyre-medlemmer reagerer på statsminister Erna Solberg uttalelser om NATOs to prosent-mål. Her er statsministeren sammen med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Brüssel.
Foto: Johan Falnes / NTB scanpix
SKAPER USIKKERHET: Høyre-medlemmer reagerer på statsminister Erna Solberg uttalelser om NATOs to prosent-mål. Her er statsministeren sammen med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Brüssel. Foto: Johan Falnes / NTB scanpixVis mer

To prosent-målet:

Skoler, veier og sykehus har liten verdi dersom vi ikke evner å beskytte dem

Selv med to prosent av BNP til forsvar gambler vi med Norges sikkerhet.

Meninger

I Dagbladet tirsdag denne uken uttrykker statsminister Erna Solberg tilbakeholdenhet hva gjelder å binde Norge til å bruke 2 prosent av BNP på forsvar innen 2024.

Hun siteres blant annet på at «vi må se en helhet i offentlig pengebruk, og at «vi ikke kan sette én sektor foran alt annet».

Hun påpeker videre at «vi skal også bygge ut veier, togskinner og helsetilbud», og viser til at Norge strengt tatt ikke har forpliktet seg til mer enn å bevege seg i et uspesifisert tempo mot et mål som ifølge hennes egen regjeringserklæring skal nås «på sikt».

I prinsippet har hun selvsagt rett i at politikk forutsetter evne til å gjøre vanskelige prioriteringer til beste for fellesskapet, og at det selv i en oljesmurt økonomi som den norske er umulig å gjøre alle til lags.

Erna Solbergs henvisninger til helhet og prioriteringer er imidlertid problematiske i den forstand at det implisitt antyder at både NATO, NATOs generalsekretær, USAs president, Høyres landsmøte, samt de av Høyres egne politikere som i lengre tid har jobbet for å gjenreise Forsvaret, ikke evner å prioritere statsfinanser basert på en helhetsforståelse.

Som kjent er det fremmet eksplisitt krav om at Norge skal oppfylle to prosent-målet innen 2024 fra de nevnte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun hadde muligens hatt et poeng dersom utgangspunktet var at vi for eksempel kun hadde sykehus i de fem største byene, bare drev vedlikehold av europaveinettet, eller fortsatt kjørte godstog i gangfart over Rådhusplassen. Men slik er det ikke. I løpet av alle de årene skiftende storting har latt Forsvaret råtne på rot, har Norge bygget opp en infrastruktur og en velferd som er egnet til å gjøre andre land grønne av misunnelse.

Bare i Erna Solbergs tid som statsminister har andelen av statsbudsjettet som går til trygder og velferd økt fra 46 prosent til 55 prosent. Da Stoltenberg gikk på i 2006 var andelen 34 prosent. Satt på spissen kan man si at Norge snart ikke lenger har et statsbudsjett, men et trygde- og velferdsbudsjett. I lys av dette mener vi at Erna Solbergs uttalelser over, gitt at hun er korrekt sitert, faller på sin egen urimelighet.

Når forsvarsbevilgningenes andel av statsbudsjettene har sunket dramatisk gjennom mange tiår, er det ganske åpenbart at man ikke lenger kan basere Norges grunnleggende trygghet på budsjettmekanismer som gir en høy risiko for at Forsvaret igjen forvitrer.

Det er bred enighet blant både politikere og forsvarsanalytikere om at en handlingsregel i form av et prosentmål vil bidra til større forutsigbarhet i forsvarsplanleggingen, og en mer bærekraftig strukturutvikling. Å gjøre dette til en budsjetteknisk umulighet pga. usikkerhet i BNP-utviklingen, eller øvelse i tolkninger av «bevegelsens» betydning i målstyringen, er etter vårt syn en avsporing.

Prosentmålet er ikke et eksakt styringsmål, men mer et «kompass» for en høyere økonomibane i forsvarsplanleggingen, basert på en estimert normalutvikling av BNP. Det viktigste er altså ikke å treffe prosenten på desimalen i 2024, men å treffe «planken» nå. Vanskeligere enn dette bør det ikke være for en regjering som har gått til valg på blant annet å gjenreise Forsvaret.

Prosentmålet hadde trolig hatt sterkere legitimitet dersom folk flest var klar over hvor lite dette egentlig er. Ifølge tidligere FFI-direktør Nils Holme, gir to prosent god mulighet til å øke kampkraften i den strukturen som er vedtatt i gjeldende langtidsplan, men lite rom for å utvide strukturen med for eksempel flere ubåter eller hærbrigader.

Med to prosent får Norge et middels stort høyteknologisk kampflyvåpen, et moderne kompakt sjøforsvar, og et marginalt landforsvar med begrenset utholdenhet.

Med to prosent kan vi i beste fall forsvare Norge til NATO forhåpentligvis kommer oss til unnsetning. I verste fall gambler vi fortsatt med Norges sikkerhet.

Realiteten er altså at Forsvaret fortsatt befinner seg i en unntakstilstand, til tross for at denne regjeringen har gjort en god jobb med å snu den negative trenden. Dersom man mot formodning ikke fastholder at prosentmålet skal oppfylles innen en definert tidsfrist, er risikoen svært høy for at Stortinget faller tilbake til gamle unnlatelsessynder, der det vedtar strukturer det senere ikke finansierer.

Skoler, veier og sykehus har liten verdi dersom vi ikke evner å beskytte dem. I lys av empirien og den sikkerhetspolitiske utviklingen tror vi derfor at Høyre-ledelsen gjør svært klokt i å erkjenne at Forsvaret faktisk må prioriteres foran andre sektorer, og at prutningsmonnet er like illusorisk som håpet om at den interne uroen i Høyre forsvinner før gjenreisningen av Forsvaret er et faktum.