Skolesuppe på en spiker

Med krigstyper har Dagbladet i en lang serie med oppslag presentert det de selv kaller «den største elevundersøkelsen som noen gang er gjort i grunnskolen». Denne serien har mildest talt «slått an» - og den brukes nå flittig i skoledebatten. Et godt eksempel på hvordan media kan definere en virkelighet og sette en dagsorden. Men holder det mål?

Selve utgangspunktet er både tullete og feilinformert. I praksis er det en MMI-undersøkelse, foretatt etter oppdrag fra Dagbladet. En rekke undersøkelser er langt større! Ikke bare i antall elever, men selvsagt målt på alle slags andre måter. Men pytt sann, det er ikke så farlig - det er vel ikke meningen at noen skal hefte seg ved slike detaljer.

Faktum er at det er forsket mye på norsk skole de siste årene. Noen av disse undersøkelsene er internasjonale, det dreier seg om store undersøkelser med 50-talls land og omtrent 15 000 elever bare fra Norge. Og etter en periode med mistro og skepsis har norske skolemyndigheter begynt å bygge på slik forskning. Den gir et nyansert bilde av norsk skole. Mye er bra, mye kan gjøres bedre, og forskningen bidrar til at vi bedre forstår utfordringene. Og nå foreligger det altså lesbare rapporter, store bøker og en rekke avhandlinger - også om de forhold Dagbladet kartlegger.

Men dette med størrelsen på undersøkelsen er selvsagt ikke det viktige. La gå at Dagbladet er ukjent med de mange store undersøkelsene om norsk skole, selv om det har vært stor omtale av dem, også i dagsavisene. Det viktige er hva Dagbladet mener å ha funnet ut med sin egen gallup, og hvordan dette presenteres for leserne.

Og dette henger ikke på greip, her står logiske brølere og feilslutninger i kø. Ta bare ett eksempel: Over hele forsida den 16. august står det: «Elevenes dom: Skolen er kjedelig.» Hovedoppslaget på to sider inne i avisa følger opp med en presisering: «Annenhver elev KJEDER SEG PÅ SKOLEN.» I avisen gjengis noen svarprosenter fra elever på en del spørsmål. Ingen av spørsmålene inneholder ordet «kjedelig», og de spørsmålene som er gjengitt, dreier seg om helt andre forhold. Elevene er blant annet spurt «hvor godt de trives» med blant annet lærerne, med klassen, med fagene, friminuttene, vennene og undervisningen. Her gjengis det en del tall. Det er bare et lite fåtall som svarer at de trives dårlig - for alle de ting som her er nevnt. Prosentene som svarer «litt dårlig» eller «meget dårlig» ligger stort sett på rundt 10% - til sammen! Er det dette som Dagbladet regner ut at er «annenhver elev»?

Så vidt jeg kan lese disse tallene, så er de nesten oppsiktsvekkende positive. Jeg skulle likt å se den arbeidsplass som kunne varte opp med så strålende resultater!

Artikkelserien er fulgt opp i samme stil gjennom mange dagers kjempeoppslag. Stort sett med det samme forholdet til egne data. Den 20. august står det tvers over to sider: «Lærerne kan ikke nok data.» Det gjengis elevsvar på ett spørsmål: «Hvor mye kan læreren din om data?» (Det er ikke sagt hvilken av de mange lærerne det er snakk om, for elever har jo flere lærere, må vite. Og «data» skal faktisk inngå i alle fag.) På dette spørsmålet er det til sammen 27% som svarer «ganske lite» og «svært lite». Tolkningen av dette svaret blir i Dagbladet slik:

«Lærernes datakunnskaper er på bånn. Tre av ti elever synes at lærerne kan altfor lite om den nye datateknologien.» Les spørsmål og «tolkning» nøye. Det er - bokstavelig talt - et skoleeksempel. Med strykkarakter. (For øvrig er det interessant at hele 21% av elevene svarte at de ikke visste noe om lærernes datakunnskaper. Elevene tar altså en type forbehold som Dagbladet selv lett hopper over!)

Kjempeoppslaget om våpen i skolen (21. august) holder samme kvalitet, en svært svak sammenheng mellom data og «konklusjonen» om at «skolen er en arena for vold».

Men i hele artikkelserien har journalistene gjort noe lurt. De presenterer sine spinkle konklusjoner som «funn», som de ber en rekke kjente folk om å «forklare». De som blir spurt, har antakelig ikke hatt tilgang til datamaterialet, eller de har tatt journalistenes feilvurderinger for god fisk. Som konsekvens framstår de i praksis som sannhetsvitner for Dagbladets «forskning». Etter hvert skyves selve dokumentasjonen i bakgrunnen, det blir mer en diskusjon om hvorfor skolen er så kjedelig, om hvorfor lærernes datakunnskaper er «på bånn», og om hvorfor skolen er en arena for vold. Altså en diskusjon der de feilaktige konklusjonene etter hvert får status av å være sannheter. Man glemmer etter hvert det spinkle datagrunnlaget.

Feilslutningene oppheves til Sannheter som man må forholde seg til. Og dette har skjedd i denne saken. Dagbladets «funn» er tatt for god fisk og er blitt brukt i partidebatter på TV. Det skrives ledere og politiske kommentarer basert på dette grunnlaget. Fjæra er blitt til fem høns, suppa er blitt feit og god. Til tross for den lille spikeren.

Eksemplet kan være tilfeldig valgt, for slike finnes det mange av. Og selvsagt ikke bare i Dagbladet, bare så det er sagt.

Men saken er et eksempel på noe mer generelt. Det ser ut til at mange journalister overhodet ikke har noe forhold til tall, matematikk eller statistikk. Eller om vi vil: Journalister forholder seg sjelden kritisk til tallmessig eller vitenskapelig informasjon. Noen ganger misforstår de, andre ganger forvrenger de - og sjelden stiller de kritiske spørsmål. Kanskje fordi de selv ikke ville skjønne svarene. Men uten noen sjenanse bringer de videre sin uvitenhet - kanskje i forvissning om at folk flest ikke vil eller kan titte dem i kortene.

Og i en jakt på slående overskrifter, sensasjoner og gode «scoop», står den kritiske sansen antakelig bare i veien. Ofte vil ikke journalisten spørre fagfolk og forskere, for de er alltid så fulle av motforestillinger og forbehold. Når oppslagene skal være så store at de kan leses på ti meters hold, er det ikke plass til resonnementer, data og argumenter. Så blir det som det blir. Så blir astrologi forvekslet med astronomi, og så blir en autodidakt som Kurt Oddekalv utpekt som ekspert på både elektromagnetisme og helse - nok et eksempel fra samme Dagblad (1. mars 1997). Han blir der omtalt som «den eneste seriøse aktøren», mens et samlet Helse-Norge blir omtalt som «helsebyråkratene».

Noen aviser har kjørt enkle kunnskapstester i norsk skole og laget skrekkhistorier av sine «funn». Det kunne faktisk vært flott om skolen kunne kjørt noen slike tester på journalistene. Ideen er herved lansert. Og resultatene ville nok ha stor offentlig interesse.

Nå er det selvsagt ikke fagidioter og realister jeg etterlyser i mediene. Men folk som stiller faglige krav til seg selv, som reiser de kritiske spørsmålene, som spør etter fakta og dokumentasjon, og som ikke godtar enhver påstand som sannhet uten å kunne gå den etter i sømmene. Kunnskap og kritisk fornuft er vaksine mot fordommer, men den som skal gi slik vaksine, bør selv være sånn noenlunde friskmeldt.

I media blir ofte millioner, milliarder og billioner forvekslet når tall presenteres. Men pytt sann, det dreier seg jo bare om nuller og kommafeil. Men en null bak komma er faktisk noe annen enn en null foran komma.

Og min påstand er altså at det er for mange nuller i mediene. Bak komma - og bak det som blir til nyheter.