Utdanningsforbundet var misfornøyd med Riksmeklerens pakke, men anbefalte resultatet. Problemet var ikke lønn, men at rektorene skulle styre mer og lærerne være på skolen 7,5 timer daglig. Den frihetsberøvelsen opprørte kampvillige lærerne som stemte nei med stort flertall.
Ledelsen i Utdanningsforbundet er derfor i en trengt og lite fleksibel posisjon. De har lite spillerom i manøvrene for å unngå storstreik mot en avtale de selv stilte seg bak. De må tøffe seg, men når de skal delta i spillet, kan de overspille.
Arbeidskonflikter har alltid flere kilder, men den politisk valgte KS-lederen Gunn Marit Helgesen har mye av ansvaret. Hun kom med tillitsundergravende utspill lenge før læreroppgjøret begynte. Og fortsatt forstår hun ikke hvorfor lærerne streiker.
Nå som konflikten nærmer seg med gateteater utenfor skoleportene, holder Helgesen klokelig kjeft. Mens de profesjonelle forhandlerne fra administrasjonen prøver å rake kastanjene ut av ilden ved å åpne for mekling og nye forhandlingsrunder. Der de er villige til å diskutere alt, også den omstridte arbeidstidsavtalen.
Kommunenes arbeidsgiverorganisasjon innser at lærerne har vunnet kampen om opinionen. Men akkurat hva opinionen støtter, er uklart. Det er nok noe ganske allment med at lærerens kall er viktig og at våre barn må ha gode, motiverte og dedikerte drømmelærere. At både den enkelte lærer og det pedagogiske kollektivet gjør jobben best når de er rimelig godt betalt og trives i arbeidssituasjonen.
Ragnhild Lied, Utdanningsforbundets leder, sier til DN at hun har irritert seg hele sommeren over at konflikten blir karikert, at den skulle dreie seg om at lærerne må være på skolen mellom åtte og halv fire. Hun er åpenbart selv medansvarlig for den tegningen, men nå understreker hun at det egentlig er en kamp om lærernes profesjonelle autonomi.
Hvordan skal dette forståes? Er det å være mest mulig selvgående med et minimum av kollegialt samarbeid og rektoral styring? Med hjemmekontoret som hovedbase utenom de obligatoriske timene i nærkontakt med elevene? Eller er det også å yte bidrag til skolefellesskapet over et bredt, sosial-pedagogisk spekter? Er lærernes kamp mot fast arbeidstid på skolen et forsvar for en gammeldags autoritetsposisjon der den enkelte selv vet best? Eller er lærerne et forbilde for det moderne og kunnskapsbaserte arbeidslivet med fleksibilitet, selvstyre og egenorganisering?
Antakelig begge deler, etter formelen Hans Magnus Enzensberger har brukt på norsk utakt: De har hengt etter i formalisering av arbeidslivet etter industrielt produksjonsmønster, og på den måten er de kommet i forkant.
Lærerne vil gjerne ha drahjelp fra Overlæreren, i dette tilfellet statsråd Røe Isaksen. Han har jo politisk makt, men ingen aktuelle fullmakter, og KS-lederen er hans partifelle. Mot sin vilje har lærerne skoleeierne i kommuner og fylkeskommuner som arbeidsgiver. Men de setter sin lit til at når regjering og departement har mål og ambisjoner for kunnskaps-Norge, må de følge opp med strenge, nasjonale standarder og retningslinjer som binder kommunene og gir små muligheter for lokal og personlig tilpasning av lønns- og arbeidsvilkår.
Så langt er partene blitt enige om et nytt møte hos Riksmekleren. Han kan ikke gi dem en skjennepreken eller melding med hjem. Han kan bare stille seg til disposisjon for å finne tråder å nøste i om partene har evne og vilje til å skjønne at de må unngå at streiken blir trappet opp til hele barneskolen.
Det er åpenbart ikke umulig. I Oslo, som er et eget tariffområde, har de klart det, med fleksible forsøk med arbeidstid og organisering. I andre kommuner er lærerne meget fornøyd med fast arbeidstid på skolen.
Det kan skape pedagogisk merverdi å dele arbeidstid og arbeidsplass dersom lokalitetene ligger til rette for det og fellestiden ikke forsvinner i rapporteringsrutiner og repetitive planleggingsmøter. Arbeidsordningene må være begrunnet i at det gir bedre skole, ikke i at det gir lærerne mer fritid eller øker skolesjefers og rektorers kontroll.
Intrigen i siste akt av denne skoleforestillingen ved skoleårets begynnelse, vil dreie seg om å fordele skylden for at det låste seg og gikk galt, og æren for at det likevel har gått over.
Problemet er å finne en løsning som ikke legger til rette for stadige nye ekstraforestillinger. Streik kan ikke være et fast innslag på lærernes årsplan.
