ET SKRITT PÅ VEIEN:  Parlamentbygget ble åpnet i september 2004 og har hatt tid til å bli mer populært blant mannen i gata. Foto: Ed Jones / AFP / NTB Scanpix
ET SKRITT PÅ VEIEN: Parlamentbygget ble åpnet i september 2004 og har hatt tid til å bli mer populært blant mannen i gata. Foto: Ed Jones / AFP / NTB ScanpixVis mer

Skottene: Et demokratisk problem

Det som for et år siden virket som et nesten garantert tap for ja-sida er begynt å bli litt spennende.

Meninger

«Hva synes du om parlamentet?» spør gjerne en taxisjåfør i Edinburgh som får nyss om at du, passasjeren, er en utlending. Dette er ikke et spørsmål om den nåværende majoritetsregjeringen dannet av sentrum-venstrepartiet Scottish National Party (SNP). Det er et bokstavlig spørsmål om den nybygde parlamentsbygningen nederst på The Royal Mile,gata som går fra Edinburgh Castle øverst på en klippe, og ned til Hollyrood Palace, Dronningens residens i Edinburgh.

Royal Mile er et slags mikrokosmos av det kommende uavhengighetsvalget. Øverst er festningen, som har vært kongelig residens fra 1100-tallet til kronunionen i 1603. Nederst bor dronningen,én uke i året. Det er ikke uvanlig for skottene å påpeke at «unionen av kroner», da skottene og engelskmennene fikk samme kongehus, var fordi England var den uten monark .

Parlamentbygget er ikke kontroversielt nok til å starte småprat lenger. Det ble åpnet i september 2004 og har hatt tid til å bli mer populært blant mannen i gata. Ti år senere, den 18 september 2014, skal skottene stemme over om Skottland skal bli et uavhengig land.

Skottland er et annet land enn England og har aldri blitt fullstendig assimilert i det engelske systemet. Skottene har eget juridisk system, basert mindre på presedens enn det engelske. Å kjøpe og selge eiendom i Skottland og England er to helt forskjellige prosedyrer. Arveretten er annerledes . Skottenes kirke er presbyteriansk, ikke anglikansk. Utdanningssystemene er totalt separate, fra læreplaner til lærerutdanningen. Det nasjonale helsevesenet er en helt egen organisasjon. Skottene har egne sedler, trykket av enten RBS eller Clydesdale bank.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At alt dette skulle håndteres av én eneste minister, «Secretary of state for Scotland», i Westminister i London var åpenbart uhørt i en moderne tid.

I 1997 stemte skottene for en devolusjon, der visse politiske områder ble overført til det nyetablerte «scottish executive», med overveldende flertall. Devolusjonen inkluderte blant annet helse, utdanning, familiepolitikk og en viss begrenset evne til å justere inntektsskatten. Utenriks-, innvandrings- og forsvarspolitikk er naturlig nok holdt utenfor devolusjonen Det samme gjelder sosiale rettigheter, arbeidsliv og, energipolitikk inkludert olje og gass, og næringsliv.

Men det som er beholdt av parlamentet i London er mye av årsaken til det nåværende, skotske ønsket om en endring. Utenriks, innvandring og forsvar er naturlig nok holdt utenfor devolusjonen; men det samme gjelder sosiale rettigheter, arbeidsliv og, energipolitikk inkludert olje og gass, og næringsliv.

For Skottland skiller seg fra England også i disse områdene. Der engelskmennene er innvandringsskeptiske er skottene langt mer liberale. Skottene er EU-vennlige og politikken er ikke i det hele tatt presset av United Kingdom Indepence Party (UKIP) sitt krav om at Storbritannia skal forlate EU. Dette er ikke særlig rart, siden det er de konservative som føler trykket fra UKIP. Det finnes knapt en skotsk konservativ. De skotske toryene har én representant i Westminister av totalt 59. De øvrige tilhører Labour (41), Liberaldemokratene (11), og det skotske nasjonalistpartiet (6). Skottene er i grunnen sosialdemokrater.

Her er også grunnen til at Labour er interesserte i å beholde Skottland i unionen. Med mindre Labour vinner valg med overveldende flertall vil de sannsynligvis ikke ha flertall i England og resten av Storbritannia alene. At de konservative ikke driver kampanje for å kaste skottene ut burde nesten sees som valgteknisk altruisme.

Skottenes devolusjon og egne separate organer, kombinert med det til tider ekstreme skillet i politiske holdninger mellom venstrevridde Skottland og resten av Storbritannia, har også har ført til et demokratisk problem for det engelske parlamentet.

Problemet er kalt «West Lothian-spørsmålet» etter den som først stilte det i 1977, Tam Dalyell, MPen fra West Lothian: «Hvor lenge vil velgerne fra engelske valgkretser tolerere at minst 119 representanter for Skottland, Wales og Nord-Irland har en viktig og antagelig ofte avgjørende rolle i engelske policies, uten at de selv har noe å si for tilsvarende i Skottland, Wales og Nord-Irland», spurte han.

Problemet har bare blitt større siden. For å gi et nylig eksempel: Da det ble innført skolepenger ved britiske universiteter i 2004 gjaldt det ikke Skottland. Men de skotske representantene i parlamentet hadde stemmerett. Hadde kun de engelske stemt over innføringen ville regjeringen tapt grunnet et opprør hos sine egne.

Britene skal skrive ut nyvalg i 2015. Det begynner å bli vanskelig å feie under teppet at utfallet av valget, og sannsynligvis fremtidige valg om skottene, kan bli problematisk rent demokratisk nesten uansett. The Economist blant andre har påpekt at det er det to mulige vanskelige utfall: Enten vil det kommende valget gi et svakt til middelssterkt Tory-flertall, eller et tilsvarende Labour-flertall. I det første utfallet vil et konservativt parti, som nå dras mot høyre, fremdeles regjere over et Skottland de knapt har representanter fra. I det andre vil England regjeres av et Labour-flertall som ikke har flertall i England og der parlamentarikere kan diktere engelsk policy på viktige områder som utdanning og helse, uten at det berører deres egne velgere.

Skotter flest vil ha endring, men ikke nødvendigvis full separasjon, noe som gjenspeiles i meningsmålinger . Ja-sidas beste argument enn så lenge er «Aldri mer en tory-regjering vi ikke stemte for».

Dette er et argument som appellerer til det skotske folkets hukommelse fra Thatcher-tiden, men også til den nåværende kuttpolitikken som slår hardere ut for det mye fattigere Skottland enn England. Da det ble forhandlet om valget ble et mulig tredje alternativ på valgseddelen diskutert: «Devolution plus», der Skottland ville få større makt over blant annet skatteinntektene og oljen i Nordsjøen. Det siste er et evig sårt punkt for skottene som med større overføringer per hode ofte beskyldes for å snylte på England.

Alternativet kom ikke med. Nå angrer nok Cameron, som har begynt å love større makt til parlamentet i Holyrood uansett. Meningsmålingene viser i større grad at skottene, i hvert fall dem som har bestemt, er delt på midt i spørsmålet om uavhengighet. Det som for et år siden virket som et nesten garantert tap for ja-sida er begynt å bli litt spennende. Nå er det to måneder igjen til avstemmingen.

Og hvilket svar gir man en nysgjerrig taxisjåfør? Trikset er å svare nøytralt.

«Ble det ikke litt dyrt til slutt med nytt parlament? Det er noen fine vanngreier foran bygget i hvert fall.»