Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skøyer til besvær

Barnefilmen «Madeline», en klassisk fortelling i «Pollyanna»-tradisjonen, er muligens festlig for de aller minste. For voksne er den rene grøsseren.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det skyldes dubbingen. Å høre skuespillere som Nigel Hawthorne og Frances McDormand snakke norsk, er å se dem bli fratatt halve personligheten. Og skal man først legge på norske stemmer, så får man jaggu gjennomføre det. Her peises det på med litt fransk, en dæsj spanske gloser, gebrokne utbrudd av indisk, russisk og gudene vet hva. Ikke at det gjør noe for ungenes mulighet til å forstå, men det er unødvendig og høres ubegripelig dumt ut.

Denne lyse ideen skal vel virke litt artig og øke autensiteten, ettersom vi befinner oss i internasjonalt miljø i Paris. Åstedet er en klosterskole, hvor nonnen frøken Clavel (McDormand) holder en kjærlig hånd over 12 jenter. Den minste er foreldreløse Madeline (Hattie Jones), en skøyer av den gode, gammeldagse sorten, som selvsagt valser opp med skolens eier (Hawthorne) og ikke er i beit for knep verken mot kidnappere eller lubne rampegutter.

Filmen er bygd på en bok av Ludwig Bemelmans - riktig pen å se til i kostymer, scenografi og miljøer. Ideen med å overføre klassikere til film i opprinnelighetens ånd er dessuten lett å sympatisere med.

Den norske dialogen, særlig barnas, er en annen skål. Du verden for en ansamling oppstyltede pikehyl. Vi har sett mer sjarmerende og spennende småtroll på lerretet, og nå må snart rette vedkommende protestere mot misbruken av Louis Armstrongs «What a Wonderful World».