Skrangle-Jaxx

Kaotisk diskopønk som blir vel stygg innimellom.

CD: Det er alltid et faretegn når du ikke føler at du ha den nye cd-en til et av favorittbandene dine. Og det fordi magefølelsen din sier at, vel, det kommer liksom ikke til å bli så bra det her - ikke så bra som man skulle tro.

Den følelsen treffer da også blink på Basement Jaxx' på alle måter vanskelige tredjealbum.

Slitsomt

Debuten «Remedy» var joen umiddelbar klassiker, somoverraskende ble kåret til åretsalbum av en samlet norsk ogellers så rock'n'roll-favoriserende musikkjournaliststand. «Rooty» var bra den også, men da føltes ikke Basement Jaxx så viktige lenger.

Det samme problemet sliter Simon og Felix med på «Kish Kash»: De er skitnere og mer støyete enn noensinne, men dessverre blir det litt for slitsomt å høre på.

Ingen killer-låter

Det er ikke det at skiva er spesielt dårlig, den mangler bare noen virkelig killer-låter som hadde dratt lasset for det som ellers bare blir bra låter.

Originale valg av gjesteartister og de sedvanlige nye vokalistene er alltid et pluss, men når du ikke får noen whoah -følelse før spor ti, sitter du ikke med noen klassiker mellom hendene.

Høye forventninger

Da kommer den gamle pønkdronninga Siouxsie Sioux og gjør tittelkuttet til en tøff electro klash-aktig storm. «Hot 'n Cold» stikker seg også ut, mens platas beste kutt er den rolige ogMeshell Ndegeocello-gjestende avslutteren «Feels Like Home».

Jeg er litt småskuffet, fordi forventningene var så høye. Det er jo tross alt klubbscenens fremste duo, dette.