Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skranglende kjærlighet

«Le Week-End» framstiller ekteskapet som en tung ryggsekk med mange rare bokser i.

GODE OG ONDE DAGER:  Den romantiske helgeturen til Paris kan først virke som sistnevnte for ektefellene Nick (Jim Broadbent) og Meg (Lindsay Duncan) i «Le Week-End»
GODE OG ONDE DAGER: Den romantiske helgeturen til Paris kan først virke som sistnevnte for ektefellene Nick (Jim Broadbent) og Meg (Lindsay Duncan) i «Le Week-End» Vis mer

FILM: Meg (Lindsay Duncan) og Nick (Jim Broadbent) har for lengst sluttet å anstrenge seg for å få den andre til å føle seg vel. De bærer sitt langvarige ekteskap som en blytung ryggsekk, der det ligger mange bokser og skrangler: Skuffelsen over jobbene som stagnerte, sexlivet som gjorde det samme, kontoen som er i ferd med å gå tom, sønnen det aldri ble noe greie på.

Romantisk
På helgeturen til Paris skal alle lokkene av, og innholdet skal tas ut og smakes på, med varierende grimaser. Og under alt, under kjeklingen og sarkasmene og de overvintrede årgangsanklagene, er «Le Week-End» en riktig romantisk film. Den åpner for at et tett og langvarig ekteskap kan romme både forakt, frustrasjoner, nærhet og felles fnisehumor. At pilene som kan gå mellom de to, som iblant virker dødelige, kanskje aldri ville blitt sendt av sted om det ikke var et sterkt bånd der.

Meg og Nick er i hver eneste scene, og «Le Week-End», som setter sin egen sjarm på betydelige prøver ved å være så direkte, ville falt gjennom om den ikke hadde blitt båret av skuespillere som Duncan og Broadbent. Duncan har den vanskeligste jobben. Meg tar ut sine egne kvaler ved å være impulsiv og diktatorisk, og Duncan gir henne et soldatblikket til en dame som synes automatisk å heve skjoldet mot enhver potensielle nye skuffelse. Men følelsen av at det er noe mykere der, er alltid til stede.

Humanistisk
Broadbent, som til sin egen åpenbare bestyrtelse vant Oscar for sin rolle i «Iris» i 2002, er en humanistisk skuespiller som alltid klarer å legge en følelse i de suppetallerkenstore øynene som kompliserer det som måtte være av kjiphet.

I forholdet til Meg virker han som den underlegne, den som er henvist til å avvente hennes bifall, og som mens han venter ikke kan la være å komme med et og annet bittert utfall mot konas kropp og, som er stengt med en hengelås han ikke har nøkkelen til. Men kanskje er spørsmålet om hvem som trenger hvem også annerledes enn hva det først virker som. Manusforfatter Hanif Kureishi framstår med en mann med stor innsikt i dynamikken mellom bønner og avsmak, avmakt og fornærmelser. Nå og da blir likevel dialogen såpass ubehagelig at denne anmelder får lyst til å fiske opp telefonen og dobbeltsjekke at filmen vitterlig er ment å være en dramakomedie.

Morsom Goldblum
Det siste kommer først virkelig til sin rett når Jeff Goldblum ramler inn i den avskallede romantikken. Han spiller Nicks snakkesalige og selvoppslukte studievenn, som har hatt større suksess enn ham og prater med munter snøfluggletthet om dem som ligger igjen i veikanten etter ham. Han er overdådig og ytterst troverdig, og lykkelig uvitende lykkes han i å bringe ektefellene sammen i en instinktiv front mot det lettvinte.

For mange dramakomedier i de seinere år har solgt seg selv inn som sjarmbomber for seniorer, og i sin iver etter å behage framstilt pensjonistene i hovedrollen som nusselige barn. «Le Week-End» kaster ikke blår i øynene på noen, men levner likevel ingen tvil om at den er en kjærlighetshistorie. Det virker riktig at den foregår i et Paris sett gjennom en nøktern, uimponert linse, men som likevel framstår som motstrebende vakkert.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media