Skråsikker melankoli

Lavmælte, påståelige essay om verdens ondskap.

BOK: Den moderne offentligheten er et åpent sted. Alle kan komme til orde, det gjelder bare å finne seg et tema. En samling kulturarbeidere med rynker i panna mente nylig noe om bevisene i Orderud-saken, uten snev av juridisk kompetanse. Men ansiktene deres kom fint til syne. Likevel fins det jo større mediesaker enn dette, og ingenting er bedre enn når verdenshistorien banker på døra. Det er derfor ikke uventet at 11. september har utløst et skred av offentlige meninger.

Andre tragedier

Meningsleverandørene, kall dem gjerne intellektuelle, kommer i flere utgaver. Mange har lite på hjertet, men føler et sterkt behov for å snakke høyt. Noen få har viktige ting å fare med, og bidrar positivt. Mens nok en gruppe har vett og meningers mot, men fortrekker å meddele seg mindre tydelig.

Wera Sæther tilhører denne siste gruppa, og «En annen dato et annet sted» er alt annet enn en klar kommentar til 11. september. Likevel er det selve datoen som er bokas utgangspunkt, siden mange synes å tro at dette nå er den eneste universelle tidsreferanse i vår tid. Sæthers bok kretser om andre datoer, andre steder, andre tragedier av større omfang. Mange av dem pågår fremdeles, for mennesker som ikke nettopp har Manhattan som absolutt nullpunkt i livet.

Utålelig mildhet

Sæther skriver om Rwanda, Romania, Bangladesh, India og USA, om folkemord og fattigdom. Hun skriver om Mr. Kurtz i Joseph Conrads «Heart of Darkness», om hans uhyggelige karakteristikk av selve mørkets hjerte; nemlig «Horror», gru. Sæthers tanker kretser omkring dette nesten unevnelige begrepet, som Bjørneboe også forsøkte å gripe i alle sine groteske uttrykk - i gasskamrene, under atombomber eller machetenes hogg, i diktaturenes torturkamre og så videre i det uutholdelige. Det er blytungt og mettet med Vestens dårlige samvittighet og innsiktsfullt og smertelig fra en forfatter med stor erfaring på området. Samtidig er det utmattende melankolsk og innadvendt, med en påståelig og til tider utålelig mildhet over seg. En ubevisst skråsikkerhet, kamuflert bak den mest uangripelig humanisme. Ganske slitsomt å lese, av forskjellige årsaker. Men ladet med mening, gud bedre, og absolutt rakrygget er hun. Det skal hun ha, Wera Sæther. Hun tilhører ikke pratmakernes ynkelige rekker.