BRAUTENDE: Det sier litt om debattklimaet at en ikke kan nevne og vurdere de alternative versjonene uten å bli kritisert for å komme med ?uhyrlige påstander?, skriver forsker Julie Wilhelmsen om kritikken som er kommet fra Hans Wilhelm Steinfeld. Foto: Nina Hansen
BRAUTENDE: Det sier litt om debattklimaet at en ikke kan nevne og vurdere de alternative versjonene uten å bli kritisert for å komme med ?uhyrlige påstander?, skriver forsker Julie Wilhelmsen om kritikken som er kommet fra Hans Wilhelm Steinfeld. Foto: Nina HansenVis mer

Skråsikre Steinfeld

I motsetning til Steinfeld hevder ikke jeg å vite hva som faktisk skjedde på Maidan. Min hensikt var å vise hvor vanskelig det er å få frem sannheten i en slik situasjon.

Meninger

I forbindelse med Hans Wilhelm Steinfelds artikkel i Dagbladet 8 mars, «Uhyrlige påstander i NRK», der han fremstiller en Urix-sending jeg var med på 7 mars, er det noen momenter jeg ønsker å klarlegge.

For det første: I løpet av konflikten i Ukraina har mine uttalelser i media ved en rekke anledninger blitt tatt til inntekt for Russlands versjon av konflikten. Jeg har sågar blitt beskyldt for å unnskylde Russlands handlinger. La det derfor en gang for alle være sagt at jeg mener Russland bærer et tungt ansvar for den tragiske situasjonen i Ukraina, og at annekteringen av Krim så vel som den militære innblandingen i øst- Ukraina er folkrettsstridig.

Det er også hevet over enhver tvil at det meste av det som fremkommer fra offisielle russiske kilder må anses som del av russisk propaganda. Det er den ukrainske befolkningen som har blitt det største offeret for denne tragedien.  

For det andre: Sterke følelser, gjensidige fiendebilder og etter hvert ensidige fremstillinger av skyld og ansvar har satt sitt preg på Ukrainakrisen. Innslaget på NRK Urix omhandlet nettopp dette; at propaganda blir brukt for å fremme én parts interesser i en konflikt, og at det derfor blir vanskelig å vite hva som er sant og usant.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Programleder Tomm Kristiansen i Urix tok da også opp massakren på Maidan som et eksempel på en hendelse det finnes flere versjoner av. Jeg forsøkte i min kommentar å oppsummere to av disse versjonene for å vise hvordan de gjør det vanskelig å avdekke sannheten. Mens den mest allment aksepterte versjonen er at det var omlag 100 personer som ble drept og at det var sikkerhetspolitiet som var ansvarlig, henviste jeg også til en annen versjon som peker på at antallet drepte er langt lavere og at drap kan ha blitt begått av en fraksjon på Maidan-siden.

Denne versjonen har blitt underbygget av journalister fra bl.a. Reuters (10. okt. 2014), New York Times (2. jan. 2015), BBC (12. feb. 2015), og Klassekampen (21. feb. 2015), samt en rapport skrevet av Dr. Ivan Katchanovski ved University of Ottawa. Den kan således ikke bare avvises som russisk propaganda, selv om deler av den synes å passe inn i det som fra begynnelsen av var Russlands offisielle, ensidige og forvridde versjon av Maidan-hendelsene.  

I motsetning til Steinfeld hevder ikke jeg å vite hva som faktisk skjedde på Maidan. Det er også verdt å minne om at etterforskningen rundt hendelsene der ikke er avsluttet. Min hensikt var heller ikke å gå god for hverken den ene eller den andre versjonen, men å vise hvor vanskelig det er å få frem sannheten i en slik situasjon.

Det sier også litt om debattklimaet at en ikke kan nevne og vurdere de alternative versjonene uten å bli kritisert for å komme med ?uhyrlige påstander?. Det illustrerer mitt hovedpoeng.  

Det finnes åpenbart en sannhet om hva som skjedde på Maidan. Problemet er imidlertid at denne sannheten fort tilsløres i et klima der propaganda florerer. Vi kan derfor ikke slå oss til ro med de versjonene som først fester seg i en opphisset konfliktsituasjon. Som journalister og forskere har vi etter mitt syn en plikt til å forholde oss kritiske  til ulike kilder og ulike versjoner, nettopp fordi det finnes en sannhet som det er vanskelig å finne frem til.