- Skravler om hvor «sykt bakfulle» vi er

Sjekk hva Hasse Hope liker ved å se film i sofaen.

EN SJARM: Dagbladets spaltist liker å se film uten å måtte følge med hele tiden. Foto: Lars Myhren Holand
EN SJARM: Dagbladets spaltist liker å se film uten å måtte følge med hele tiden. Foto: Lars Myhren HolandVis mer

I Forrige uke var jeg på Øya. Hovedsakelig for å drikke Pepsi Max, spise hamburgere og vandre fra konsert til konsert mens jeg støter på bekjente som spør hva jeg skal se, også svarer jeg: «Veit ikke, hva skal du se?».

Men jeg er også på Øya for konsertene. Og noe som slår meg hvert bidige år, er at hvordan jeg tar innover meg og fordøyer disse konsertopplevelsene er nokså forskjellig fra hvordan jeg gjør det på enkeltkonserter resten av året.

På Øya er det liksom ikke så farlig om jeg står med ryggen til gjennom hele James Blake-konserten og skravler med en kompis om hvor «sykt bakfulle» vi er.

Men hva har dette med film å gjøre? Jo. Hør her, bønna. Grunnen til at jeg snakker om mine konsertopplevelser på Øya er at det hele minner veldig om hvordan jeg for tiden fordøyer filmene jeg ser.

Jeg har nemlig abonnert på Netflix i snart fem måneder. Og jeg elsker det. Klart jeg gjør.

For selv om filmutvalget i norske Netflix er på størrelse med utvalget i en gjennomsnitts bensinstasjon på Tysnes, er det fortsatt uendelig mange flere valgmuligheter enn før. Netflix er en slags filmfestival med middelmådig mangfold.

Og på samme måte som jeg vier mindre og mindre tid til selve konsertene på Øya, blir det på Netflix veldig, veldig fort til at jeg enten ikke følger med, at jeg setter filmen på pause hele tiden for å gjøre andre ting, eller at jeg bare slutter å se på.

Sånn var det ikke før. Før respekterte jeg filmen uansett hvor døll den var.

Jeg satt som 13-åring gjennom hele «Meet Joe Black», og vurderte aldri å halvveis uti ta VHS-en ut av spilleren og legge den tilbake i coveret sitt etter å ha spyttet på den (jeg gjorde det imidlertid etter å ha sett den ferdig).

Før i tida krevde det nemlig en viss innsats for å få sett en film.

Man måtte ringe en kompis og avtale møtetid, komme seg opp av sofaen, ut av døra, ned til videosjappa, traske rundt der i 20 minutter og lage sarkastiske vitser om at man skal leie «Coyote Ugly» før man til slutt kan enes om en film begge vil se. Når man først har vært gjennom alt dette, krever det sitt å ikke stå løpet ut.

Nå kan jeg derimot se storverk som «Memento» og «Reservoir Dogs» på Netflix og ikke gidde å vie dem 50 prosent av min oppmerksomhet.

Om det er trist? Ja.

Men det har jo også sin sjarm å ligge på sofaen med en kompis og se på film med ryggen til mens vi skravler om hvor «sykt bakfulle» vi er.

Hasse Hope er fast spaltist i Dagbladets seksjon Premiere på torsdager. De andre spaltistene er Henriette Steensrup, Ulrik Imtiaz Rolfsen og Synnøve Macody Lund. Les mer om film her.