SKRAVLESYK: John Irving har skrevet en nokså skravlesyk forfatterbiografi om å være to kjønn i samme person. Foto: LARS EIVIND BONES
SKRAVLESYK: John Irving har skrevet en nokså skravlesyk forfatterbiografi om å være to kjønn i samme person. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter

John Irving hater lesere som tror det er en selvbiografi.

ANMELDELSE: «Vi lever i en tid da lesernes fantasi kanskje er mindre enn den noen gang har vært.»

Det sa sytti år gamle John Irving i forbindelse med lanseringen av sin siste roman «I en og samme person». Den er formulert som memoarene til en sytti år gammel forfatter som ser tilbake på sitt liv. Det er første gang siden «En bønn for Owen Meany» at Irving bruker jeg-form.

Ikke selvbiografisk
«Det kom en tid - en gang på nittitallet — da du som romanforfatter begynte å få som et første spørsmål: Er faren i fortellingen din far? Er søsteren i fortellingen din mor? Er denne karakteren deg? Skjedde dette med deg?», fortsetter Irving.
 
Han forteller at det eneste folk er opptatt av med hans siste roman, er om den er selvbiografisk. 

Jeg må innrømme at jeg føler meg truffet. Jeg-fortelleren i boka er bifil, og jeg gav meg til å google Irvings privatliv. Jeg ble til og med litt skuffet da jeg leste at han hadde vært gift to ganger og har barn. Begge deler i motsetning til bokas jeg-forteller. Det eneste de to skal ha felles, ifølge Irving, er at de ikke kjenner sin biologiske far (for øvrig i likhet med flere av Irvings skikkelser). Og at de begge har hatt en sterk seksuell opplevelse da de var tolv.

Mannhaftig kvinne Sterke seksuelle opplevelser er det forøvrig nok av i denne boka — som altså «bare» er fiksjon. De er lagt til småbyen First Sister i Vermont, der deler av handlingen foregår på en kostskole for gutter. Fortelleren, William (Billy) Marshall Dean, vokser opp med en enfoldig mor, et hespetre av en tante, et enda større hespetre av en bestemor. Og endelig snille bestefar Harry, som eier stedets sagbruk.

Billy har en hemmelig drøm om å bli forfatter, og da han som tolvåring får lånekort til biblioteket, treffer han den tjue år eldre bibliotekaren Miss Frost. En mannhaftig og bredskuldret kvinne med store hender, pubertalt små bryster — og en voldsom seksuell utstråling. Han faller pladask.  

Kjønn og identitet
Det handler altså om kjønn og identitet, om transvestitter og transseksuelle og bifile og lesbiske og homofile og androgyne. Om seksuelt passive og aktive homofile, og om higen etter et menneske med både bryster og penis.

Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter

Som i mange av Irvings romaner, baker han også her inn verdenslitteraturen. Shakespeares skuespill et gjennomgangstema. Bestefar Harry er primus motor i byens amatørteater. Yndlingsrollen er Agathe Christies strikkende «Miss Marple», men han tar mer enn gjerne andre roller, bare det er kvinner. Da blir Shakespeare naturlig nok en favoritt. Alle rollene ble som kjent kun spilt av menn, og det passer bestefar Harry, som trives mistenkelig godt i kvinneklær.

Gjennomgangstema
Forfatteren av «Garps bok», «Hotell New Hampshire» og «Siderhusreglene» er kjent for å ha visse gjennomgangstemaer: Handling som veksler mellom New England og Wien. Bryting, incest, selvmord, enslige mødre og forvirrede sønner — og altså seksualitet i alle former og fasonger. I denne boka får vi en etterhvert nærmest politiserende gjennomgang av behandlingen av homofili fra femtitallet frem til i dag. Fra læreren som prøver å helbrede unge kjønnsforvirrede Billy, til dagens elleville homoparader. Vi får et innblikk i det homofile miljøet i USA — og den fryktelige aidsepidemien men som tok flere amerikanske liv bare i New York, enn hele Vietnamkrigen.

Irving er ordrik — til dels skravlete - og etter å ha lest de femhundre sidene, er jeg helt surrete i hodet. Han gnåler i vei; gjentar episoder, hopper i tid, kommer med assosiasjoner og disassosiasjoner
.

Han avbryter dramatiske høydepunkt for å skrive om de underligste detaljer. Men det blir aldri kjedelig. En av årsakene er han svært god til å dikte opp de mest forunderlige skikkelser. Min favoritt er den suicidale skiskytteren, amatørskuespilleren og Ibsenfrelste Nils Borkman. Han er norsk, og åpenbart et sinnbilde på nordmenn for amerikanere; melankolske, til dels halvgale Ibsen-figurer.

Ikke Irvings beste
Dette er ikke Irvings beste roman. Det er som om det går på autopilot, og vi får aldri riktig tak på hovedpersonen. Det er heller ingen ordentlig avslutning. Boka fader liksom bare ut.

Det er riktignok noen høydepunkt underveis. Avdekking av familiehemmelighetene; skjebnen til Billys underlige far. Mysteriet Miss Frost, og det enda større mysteriet Kittridge, skolens vakre rundbrenner og plageånd som med ett bare forsvinner.

Alt sammen rørt sammen til en stor episk graut. En velsmakende graut vel og merke.