Skreddersydd kompetanse

En undersøkelse fra TNS GALLUP laget for Arbeidsgiverforeningen Spekter viser at over halvparten av landets arbeidgivere mener at nyutdannede arbeidssøkere ikke er godt nok forberedt på arbeidslivet. Næringslivslederne hevder at det finnes et avvik mellom studentenes kompetanse og næringslivets behov. Sagt med andre ord - det er en ubalanse mellom det som tilbys og det som etterspørres i arbeidsmarkedet. Hvem har så ansvaret for dette? Spekter peker anklagende i retning utdanningsinstitusjonene.

Når saken følges opp av media blir universitetene trukket frem som verstinger, fordi universitetene underviser i vitenskap. Det virker som om Spekter mener akademia er næringsfiendelig av natur. Man kan forstå hvordan Spekter tenker. Deres medlemsbedrifter har nok ikke bruk for vitenskapsmenn. Men kan det tenkes at nasjonen Norge har det?

Underdal-utvalget har gått enda lenger og foreslår endringer i fagoppleggene til unversitetene. De ønsker å etablere en elitelinje for forskerspirer, og sørge for at den generelle utdannelsen blir mer yrkesrettet. På samme måte som Spekter, posisjonerer Underdal-utvalget seg bak bedriftene. Utvalgets rapport er ingen offentlig utredning, men et utdanningspolitisk innlegg fra ett politisk ståsted. Det bør man ha i bakhodet når løsningene deres vurderes.

Kjernen i denne saken er rekruttering. Hvis næringsledere opplever at kompetansen de får ikke svarer til forventningene, betyr ikke det nødvendigvis at det er noe galt med utdanningsinstitusjonene. Det kan også bety at bedriftene har gjort en dårlig jobb med rekrutteringen. At utdanningsinstitusjonene feiler, er bare en mulig forklaring på dette problemet. Valget av forklaringsmodell passer godt med de interessepolitiske hensyn som Spekter og Underdalutvalget representerer, men er en ensidig fremstilling av virkeligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi tror at universitene selv må være med å styre utviklingen i den forskningsbaserte utdanningen i Norge - ikke Spekter eller politiske programmer. Spekters påstand om at universitetene må bli flinkere til å imøtekomme endringer i arbeidsgivernes behov for ny kompetanse baserer seg på en feiloppfatning av universitetenes rolle i samfunnet. Universitetets forpliktelser er til utviklingen og opprettholdelsen av fagkunnskap, ikke å fylle alle sporadiske hull i det norske arbeidsmarkedet. Når det er sagt er det viktig at både universitetene og høyskolene utdanner fagkompetente studenter som er gode representanter for utdanningene sine og som gjenspeiler ambisjonene til sine respektive skoler. Dette strekker utdanningsinstitusjonene seg etter hele tiden med de ressursene de har til rådighet. Spørsmålet må være om ikke bedriftene også kan ta en mer aktiv rolle i utdanningen av nye arbeidstakere. Mekanismene for skreddersøm av nye ansatte er nemlig allerede på plass.

Vi i ideportalen jobber med disse problemene hver eneste dag. Vårt mål er å øke kontakten mellom studenter og næringsliv i håp om å skape et gevinst for begge parter. Vår opplevelse er at næringslivet fremstår som passive i møte med studenter som skriker etter praksis og relevante erfaringer. Det finnes store muligheter for bedrifter til å nå studenter ved tilby dem et samarbeid med masteroppgavene sine. Slik kan faktisk bedriftene skreddersy kompetansen deres før en eventuell ansettelse.

De store konsernene er de største forbrukerne av slike tjenester. Statoil har lenge vært en aktiv bruker av studentoppgaver som et ledd i rekrutteringen og får dermed tilgang til skreddersydd kompetanse. De litt mindre aktørene benytter seg lite av slike muligheter, til tross for at de ikke krever store rekrutteringsbudsjetter eller innsidekontakter på instituttene. Tro det eller ei, det er faktisk helt gratis.

En annen nærliggende utfordring er bedriftenes lave kunnskap om ulike utdanninger og kompetanseplattformer. Studenter med samfunnsvitenskapelig eller humanistisk bakgrunn sliter med at potensielle arbeidsgivere har for lav kunnskap om deres kompetanse. Ved å rekruttere gjennom studentoppgaver får bedriftene anledning til å prøve ut ulike fagperspektiver på samme prosjektet. Næringslivet har ikke alltid en like god oversikt og forståelse for kompetansen som tilbys på arbeidsmarkedet, og tilpasninger i utdanningstilbudene basert på kortsiktige rekrutteringsstrategier trenger ikke alltid å tjene bedriftenes egne interesser. Schibsted sier selv de har oppnådd svært gode resultater ved å rekruttere fra den nevnte gruppen studenter til sine traineestillinger de siste årene. Spørsmålet man bør stille seg er hvorfor det tok Schibsted så langt tid å finne ut at mastergradsstudenter i medievitenskap er bedre ledere for mediebedrifter, enn kjemikere eller ingeniører.

I disse dager fylles universitetene opp av nye forventningsfulle studenter. Blant dem fremtidige teologer, sosialantropologer og fysikere. Fulle av forhåpninger trår disse i fotsporene til fagfeltenes store tenkere. Noen vil få et tøft møte med et kresent arbeidsmarked, men dette betyr ikke at kunnskapen deres er resultat av en feilslått utdanningspolitikk. Det vil alltid eksistere visse overskudd eller underskudd av ulike typer arbeidskraft og behovene varierer mye over tid. Husk at en mastergrad tar vanligvis fem år å fullføre og et svingende marked er ikke alltid en god rettesnor for fremtidens fagtilbud.

Våre mål er uansett de samme som bedriftenes, nemlig en økt tilpassing mellom hva som tilbys og etterspøres på arbeidsmarkedet. Det vil både studenter og næringslivet tjene på. Vi ønsker å påpeke at det er feil å be å universitetene å kompromisse med egne prinsipper for å oppnå dette. Bedriftene må også selv ta ansvar, og vi viser gjerne Spekters medlemmer hvordan dette gjøres.