Skreddersydd lettvekter

«Skriften på veggen» er en kalkulert og skoleflink roman fra det litterære vidunderbarnet Robert McLiam Wilson.

Han debuterte med «Ripley Bogle» i 1989, en særegen og sugende Shakespeare-parabel fra gata. «Skriften på veggen», derimot, er en lettvekter i bokklubbformat som i korte trekk handler om Jake og Chuck, to smålurvete kompiser som tjener til føda ved hjelp av henholdsvis utpanting og en megadildo.

Samtidig er den en kvasipittoresk skildring av skakke liv i Belfast. Byen som i tillegg til bombene også er graffitiens by, og en dag dukker et nytt slagord opp blant de gode, gamle hatefulle og galgenhumoristiske meldingene. VMS. Hva betyr det? Betyr det noe i det hele tatt?

Spinkelt

Rundt dette spinkle poenget spinner Wilson en intetsigende og følelsesløs historie uten videre innsikt, verken i voldens eller politikkens vesen som til de grader preger Belfast. «Skriften på veggen» er skreddersydd litteratur for meningsanemikere med hang til påstått frodige og politisk korrekte bøker.

Wilson serverer en daff floskelsuppe, enten det seg være med komisk, tragisk eller absurd smakstilsetning. For å holde meg til matmetaforene så er «Skriften på veggen» Guinness på plastflasken, og de som har sansen for ekte vare bør heller smake på «Nattfrelserne» av Eoin McNamee eller Ola Bauers «Rosapenna», den brunstigste og råeste romanen jeg har lest om feighet, stolthet og det å være en utenforstående i en voldelig og fremmed konflikt. «Rosapenna» er en fiskekrok i kjøttet, men «Skriften på veggen» etterlot seg ikke det minste risp.