BOK: Og det er ikke noe galt i å være kalkulerende, når resultatet er så totalt gjennomført som her. For bak det styggrosa omslaget skjuler det seg et moderne litterært produkt som er som strømlinjeformet for bokklubber og tv-dramatisering.
Ingenting tilfeldig
Det virker som om Piratforlaget og debutant Jan-Sverre Syvertsen har satt seg ned og analysert de senere åras krimsuksesser i Norge, og så fundert seg fram til en roman hvor alle de rette elementene er til stede. For her er ingenting tilfeldig, fra hovedpersonene til tematikken.La oss først legge de to sentrale personene under lupen: En kvinnelig politietterforsker, en mannlig psykolog. Begge er single, interessante og med pikante hemmeligheter som avdekkes sånn litt etter litt. Lisa Lunde utstråler en så total magnetisme som gjør at alle menn før eller siden vil tafse på henne, men hun har vanskelig for å binde seg på grunn av traumatiske opplevelser i barndommen. Hun er en urolig sjel, som eier lite og leier leilighet fordi hun alltid vil ha mulighet til å flytte et annet sted. Hun er sympatisk og relativt normal, ihvertfall i forhold til noen av typene som stikker seg fram i «Øyne blå».
Eksentrisk psykolog
Sander Mørk er langt mer eksentrisk, han står antakelig helt i særstilling blant norske krimhelter. Ta nå det han ikke er: Ikke en skilt, halvgammel, alkoholisert, ensom, snerrende ulv på kant med sine omgivelser. Tvertimot, Mørk er rik og snobbete, samtidig som han har en nærmest idealistisk lavtlønnsjobb på en ungdomsskole på Ski. Det blir mye oppramsing av merkeklær og -produkter, mye spising av lekker trendmat, men helten har også sine mørke (ha!) hemmeligheter som preger mye av handlingen. Dessuten er han godt likt og svært dyktig i jobben sin. Og allerede på side sju fastslår han at Lisa Lunde ikke er hans type (så mye for den romansen i framtidige bøker). Men for meg framstår hele Sander Mørk som en anelse for konstruert - han er som et Lego-sett med for mange klosser. Innholdsmessig har Jan-Sverre Syvertsen slått ned på et tema som er passe uhyggelig og skremmende aktuelt - kombinasjonen internett, pedofili og unge jenter. Romanens tematiske troverdighet garanteres i tillegg av et etterord signert Redd Barna, og omslaget inneholder både nettvettregler og chatteregler. Så pedagogisk er den også.
God penn
Men - én ting er å sette seg ned og definere hva en potensiell bestselger bør innholde, noe helt annet er å få det på papiret på en leselig måte. Det er her debutant Syvertsen viser sin styrke: Han har en god penn og skriver med autoritet, han har lest nok om politiarbeid og pedofili og psykologi og internett til å kunne formidle kunnskapen sin uten at det virker anstrengt og tillært for leseren. Sånn sett er «Øyne blå» velgjort - den er lettlest og har få sider, og de 250 som er mellom permene gjør mer enn nok inntrykk. Jeg har en sterk følelse av at Piratforlaget kommer til å treffe midt i bestselgerblinken med Jan-Sverre Syvertsen og «Øyne blå», denne kriminalromanen er et taktisk utspill fra et nytt forlag som har behov for å vise muskler og vinne markedsandeler. Og krimsjangeren er den hvor man kjappest og enklest kan ta en stor bit av kaka. Men om «Øyne blå» allerede nå får en prominent plass i bokhandlene, så bør du heller ikke bli overrasket om Sander Mørk og Lisa Lunde dukker opp på en tv-stasjon om et år eller to.
