GIR UT SELVBIOGRAFI: Tikken Manus (94) har gitt ut selvbiografien sin, ført i pennen av NRK-journalist Kaja Frøysa. Den blir ikke godt mottatt av Dagbladets anmelder. Foto: HENNING LILLEGÅRD
GIR UT SELVBIOGRAFI: Tikken Manus (94) har gitt ut selvbiografien sin, ført i pennen av NRK-journalist Kaja Frøysa. Den blir ikke godt mottatt av Dagbladets anmelder. Foto: HENNING LILLEGÅRDVis mer

Skrekk og gru

Pinlig amatørmessig biografi om usentimental og røff Tikken Manus.

 

BOK: Tikken, Ida Nikoline Lie Lindebrække, ble født i 1914. Bergensfamilien var «høyt på strå» ifølge hennes biograf. Faren var fylkesmann, moren søster til Jonas Lie. I hjemmet vanket både familien Hambro og brødrene Nordahl og Harald Grieg.

Mye sjarm
«Du ser ut som du gjør, Tikken, du må alltid huske å smile», sa moren til lille, rundkinnede Tikken, Og Tikken brukte sjarmen. På dansemoro i Tyskland i 1936. På kafeene i Paris der hun traff den ungarske jøden Didier. Bruddet med ham sendte henne inn i et ulykkelig ekteskap med den engelske diplomaten George Bernardes. De fikk sønnen George. Som engelsk statsborger i det okkuperte Norge måtte Tikken flykte til Sverige. Der traff hun Max Manus, eller Magnussen som var hans fars etternavn. Max og Tikken innledet et forhold, men Bernardes nektet å gi henne skilsmisse.

Kong Olavs latter
Det kommer ikke fram mye nytt i Tikkens versjon av motstandsarbeidet under krigens siste to år. Hun sier selv hun tar hemmeligheter med seg i graven. Som «Tante» i den britiske sabotasjeorganiseringen i Stockholm, forhørte og trøstet hun Linge-gutta etter deres mislykkede og vellykkede operasjoner. Da krigen var over, fikk hun endelig skilsmisse. Max Manus startet en vellykket forretning. Ved siden av lille-George fikk de to barn sammen, elsket fjellet og hadde mye selskapelighet på den digre eiendommen i Asker. Blant annet kom kong Olav, hvis nervøse latter forsvant etter en Dry Martini.

Frøysa har valgt å la Tikken snakke i direkte tale, og høyborgerlige Tikken forstiller seg ikke. Hun forteller om yndlingsrestauranten Bagatelle, om Stockholms fantastiske restauranter der hun med ubegrensede midler lot Lingegutta slappe av. Og sier røft og selvbevisst at hennes eneste fiender har vært sjalu kvinner.

Piller og fyll
Max Manus nerve- og alkoholproblemer er en kjent sak. Ifølge Tikken ble det først alvor da han var 60. Mareritt, piller, fyll og utroskap fra begge hold. Det som gjør mest inntrykk er sønnen Lille-Max? korte versjon av et opphold på Lanzarote. Lille-Max skuffet sin far da han måtte dimme fordi homoseksualitet var forbudt. Han forteller hvor livredd han var for å bli skadet under en av farens fyllekuler. Tikken fikk et blått øye.

Tikken er akkurat så lite selvkritisk og åpen som en 94 år gammel kvinne kan tillate seg å være. Men hun er befriende usentimental. Det er ikke biografen. Frøysa fyller ut med fortellinger og egne «fortolkninger ». Som at Tikken «smilte beskjedent » da hun spilte piano på en nattklubb i Paris. Hvordan vet Frøysa det? Enda verre: «Tikken smilte og lo til alle, og de som seinere har krysset hennes vei, har smeltet, en etter en. » Slike ukritiske «refleksjoner» virker mot sin hensikt og svekker bare bokas troverdighet. Bedre blir det ikke av at Frøysa krydrer med korte dramaer i presensform. For eksempel om Jan Baalsruds flukt i en slags innlevd kortversjon hentet fra filmen: «Det er mars og forferdelig kaldt ...»

NRK-journalisten Kaja Frøysa er en utmerket radiodokumentarist, Som biograf er det åpenbart at hun burde fått langt proffere konsulenthjelp fra NRK Aktivum. Dette er pinlig lesning, og svekker i hvert fall ikke behovet for en mer balansert framstilling av etterkrigstidas helter og antihelter.

•Les intervju med Tikken Manus i Dagbladet Magasinet (papirutgaven) i dag. 


Ukas bokanmeldelser