Skrekkelig fangst

Overlesset om grotesk drap

BOK: En hummerfisker drar opp en teine med en skrekkelig fangst - en død liten jente. Det er opptakten til Camilla Läckbergs tredje kriminalroman, som ellers er mest preget av at hovedpersonene (i likhet med forfatteren selv) har fått barn.

Rituelle drap

Camilla Läckberg har hatt stor suksess i Sverige med sine to foregående bøker. Hun bruker voldsomme virkemidler - drapene er groteske, nærmest rituelt preget: I dette tilfellet viser det seg at noen har tvunget den lille jenta til å spise aske før hun ble druknet. Läckberg bruker samme sted og samme hovedpersoner fra bok til bok, vi er fortsatt i den lille bygda Fjällbacka sør for Strömstad, hvor journalisten Erica Falck og politimannen Patrik Hedström nå prøver å holde hodet over vannet i rollen som nybakte foreldre. Men sjokket over å ha fått et krevende lite vesen i huset har fått litt for stor plass i boka. Det samme har Ericas svigermor og politisjef Mellbergs nye oppdagelse.

Stilistisk svak

For Läckberg har det med å pøse på med vesentlige og uvesentlige hendelser, store og små forbrytelser, blindspor og ekte spor, «Steinhuggeren» er så overfylt av mistenkelige personer at det flommer over. Og de udugelige politikollegene som helten Hedström må slite med er så overtydelige i sin inkompetanse at de ikke er morsomme.Dessverre dynger Läckberg også på med språklige gjengangere. Et eksempel: «Da hørte hun skriket. Hun lurte på hvem det kunne være som lød så sorgfull, så full av angst. Så skjønte hun at det var hun selv.» Lest det før? Vel, «Steinhuggeren» er full av sånne stilistiske (over)grep. I motsetning til forrige bok, som hadde en finurlig løsning, makter ikke Läckberg å forklare på en overbevisende måte hvorfor den lille jenta ble drept. Hun bygger langsomt opp mot en forklaring, med utgangspunkt i en sidehistorie som starter allerede i 1923, men kommer aldri til en tilfredsstillende konklusjon.