Det er for så vidt smart gjort. Og Wes Craven, som laget den originale «Nightmare on Elm Street», vet selvsagt alt om hva som hører med til en gyser. Drew Barrymore innleder spetakkelet. Kort og fyndig, idet hun som Casey tas av dage på det aller grusomste i sitt eget kjøkken av en ikke synlig herre med velslipte kniver.

Over til uskyldsrene Sidney (Neve Campbell), hvis mor ble myrdet for - uha - nøyaktig et år siden, med en far på uavlatelig forretningsreise og en kjæreste (Skeet Ulrich), som vil mer enn å nusse i sofakroken. Nå skakes småbyidyllen og vennekretsen av en seriemorder på lysttur, en som bruker skrekkfilmens knep i myrderiene.

Vitser

Dette er ungdom som stadig har parties med skrekkfilm i videospilleren. De opplyser oss om skrekkfilmens vante gang, mens filmen utspiller seg. «Jomfruer blir aldri brutalt drept,» får vi for eksempel vite. Og «Si aldri at du kommer tilbake straks, for da kommer du aldri tilbake». Det hagler med vitser for de innvidde i sjangeren, samt henvisninger til ymse film. Selvfølgelig entrer en kynisk TV-reporter arenaen, velspilt av Courteney Cox med parodien godt inne, og nok en gang får vi se hvilken gjennomslagskraft Edvard Munchs «Skrik» har hatt.

Ironi

Antakelig er det meningen at all ironien skal ta noe av brodden av volden her. Til en viss grad gjør den det. Du utsettes for noen velplasserte, humoristiske spark. Samtidig er ikke dette noe for de mest nervesvake. Derfor er det vanskelig å tro at den snedige vinklingen er noe særlig annet enn en god unnskyldning for å lage nok en skrekkfilm. Når filmens promomateriale skryter av dens dypere persontegning, så er det - på godt norsk - bullshit.