UTE AV LEDD: En demonbesatt kvinne vrir jeg i smerte i «The Devil Inside».
UTE AV LEDD: En demonbesatt kvinne vrir jeg i smerte i «The Devil Inside».Vis mer

Skrekkelig kjedelig

«The Devil Inside» kan beskyldes for mange ting, blant annet mangelfull demonisering.

FILM: Hvis Djevelen virkelig har så stor makt her på jord som mange synes å tro, er jeg dypt bekymret på vegne av teamet bak «The Devil Inside». Er det noe Den onde ikke liker, så er det å bli gjort til latter i en dårlig film. Han har tross alt et omdømme å pleie. Jeg ser ham for meg der nede i Helvete, der han sitter i en brennende sofa og piner seg gjennom en ulovlig nedlastet versjon av «The Devil Inside» og tenker: Dette kunne jeg gjort bedre selv.  

«The Devil Inside» består av opptak som er blitt funnet etter at en dokumentarfilmskaper har vært uheldig på jobben i Roma. Michael, som han heter, skal dokumentere amerikanske Isabella Rossis søken etter hva som skjedde med moren i 1989, da hun drepte tre mennesker under en demonutdrivelse.  

Tulleprester
Isabella (Fernanda Andrade) drar til Roma for å treffe moren, som har befunnet seg på et katolsk mentalsykehus i byen siden drapene. Er moren besatt eller bare gal? Hun er i hvert fall en plaget kvinne. Er det greit at vi filmer møtet mellom datter og hyperfarlig mor, uten andre til stede i rommet? Ikke noe problem, kjør på.  

Isabella sjekker også ut en «eksorsismeskole» som visstnok skal ligge i Vatikanet. Filmen prøver å sannsynliggjøre at Isabella her treffer et par prester som driver med demonutdrivelse på fritida. De to, David og Mike, interesserer seg for Isabellas mor og vil sjekke på vitenskapelig vis om hun er besatt. De ønsker også å gi Isabella en grundigere innføring i demonutdrivelse og tar henne med til en svært syk kvinne som er bundet fast i en kjeller. De to prestene forteller oss at det de holder på med er ulovlig og ikke forenlig med prestegjerningen. Er det greit at vi filmer det hele for vår kommende dokumentar? Selvsagt, heng dere på.  

Utmattet sjanger
Regissør William Brent Bell skildrer det parodiske opplegget med stort alvor. Det virker som om han har tenkt: «La oss gjøre noe som ingen har gjort før, la oss lage en spillefilm som ser ut som en dokumentarfilm!»  

Man skal være svært godtroende og lite filmvant for å bli sugd inn i «The Devil Inside», som skrider fram uten nevneverdig sans for dramaturgi og skuespill. Hver gang en av de stadig flere demonbesatte var i ferd med å få et anfall, begynte jeg å glippe med øynene i et anfall av akutt kjedsomhet. Det hjalp ikke at en av dem var besatt av fire demoner som snakket hvert sitt språk.