Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Countdown»

Skrekkfilm om appen som dreper deg

«Countdown» er billig og dårlig spilt, men rimelig gjennomtenkt.

TREKKER NED: Elizabeth Lail utviser ikke akkurat galaktisk rekkevidde som skuespiller. Vis mer

«Countdown»

3 1 6

Skrekkfilm

Regi:

Justin Dec

Skuespillere:

Anne Winters, Elizabeth Lail, Peter Facinelli

Premieredato:

25. desember 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Countdown»

«Billig, men gjennomtenkt skrekkfilm»
Se alle anmeldelser

FILM: Skrekkfilmen er kanskje den mest spennende og frustrerende sjangeren om dagen.

Fordi det er rimelig lett å få folk til å gå og se skrekkfilmer, er det relativt sett enkelt for filmskapere å få penger til å lage skrekkfilm, og flere særpregede regissører har utnyttet dette til å lage smarte, fascinerende grøssere som «It Follows» og «Get Out».

Av eksakt samme grunn lages det uhorvelige mengder dusinvare, der en klisjéfylt sti fører bent fram mot en konfrontasjon med et digitalt monster, med noen lettvinte skvett underveis.

Som regel dukker det opp ei bok med gamle tegninger, en forbannelse og en demon eller to.

Dødelig app

«Countdown» er begge deler; en synlig billig affære med et enkelt premiss: Det dukker opp en app som forteller deg hvor lenge du har igjen før du dør. Den lar seg ikke slette og følger på mystisk vis med over på nye telefoner.

En haug av dumme ungdommer utfordrer hverandre til å laste den ned, og mystiske dødsfall følger. Den unge legen Quinn (Elizabeth Lail) burde naturligvis visst bedre, men snart på må hun redde både seg og lillesøsteren fra et endelikt som bare er to dager unna. Både boka, forbannelsen og demonen er naturligvis på plass.

Gjennomtenkt

Noe å sette pris på med «Countdown» er at selve plottet er mer gjennomtenkt enn mye annet som lages i sjangeren. Quinn må tenke og planlegge, og det hele knyttes sammen på en tilfredsstillende måte, som rommer en og annen overraskelse som ikke har å gjøre med dataanimerte skrømt som tyter ut av veggene.

Så trekker det ned at den billedskjønne Lail ikke er noen stor karakterskuespiller, som ikke klarer å mobilisere mer enn et uttrykk av mild bekymring i møte med den visse død.