WINCHESTER: Skrekkfilm om en våpenarving og et hjemsøkt hus. På kino 23/2. Video: CBS Films Vis mer

Filmanmeldelse «Winchester – House of Ghosts»

Skrekkfilm som lenge ser ut som en parodi

Vibrerende skapdører, speil som beveger seg og trapper som slutter i ingenting.

FILM: Det mest forsonende med «Winchester–House of Ghosts» er Helen Mirren. Den staute britiske skuespilleren som blant annet har gestaltet dronning Elizabeth i «The Queen», spiller her hovedrollen i en skrekkfilm som–lenge–ser ut som en parodi på en skrekkfilm.

Du skal virkelig ha troen på flygende objekter og sans for «Poltergeist»-filmer for å la deg forskrekke av dette byggverket. For det dreier seg selvsagt om et hjemsøkt hus, et som faktisk er en turistattraksjon i virkelighetens California. Winchester-huset ble reist av familien som tjente seg søkkrike på de berømte Winchester-riflene.

Feil ende

Det er 1906 og huset hjemsøkes nå av alle drapsofrene som befant seg i feil ende av rifleløpet. Plottet er ekstra grotesk med tanke på våpenlobbyens holdning til våre dagers skoleskytinger. Men det er sikkert ikke filmskapernes–brødrene Michael og Peter Spierig–intensjon. Her er skrekken upolitisk.

Arkitektur

Winchester - House of Ghosts

2 1 6

Skrekkfilm

Regi:

Michael og Peter Spierig

Skuespillere:

Helen Mirren, Jason Clarke

Premieredato:

23. februar 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Winchester - House of Ghosts

«Mer snekkerglede enn skrekkeffekter.»
Se alle anmeldelser

Winchester-arvingen Sarah (Mirren) har svart tyllslør over hodet og åndelig kontakt med alle drapsofrene. De tar bolig i henne om natta og får henne til å tegne i transe stadig nye rom i huset. Hver morgen engasjerer hun et helt arbeidslag av snekkere til å realisere tegningene, og slik blir spøkelseshuset til et arkitektonisk prosjekt under utvikling.

Inn på banen kommer den opiumavhengige psykiateren Eric Price (Jason Clarke), som er hyret av andre arvinger for å sjekke om Sarah er tilregnelig nok til å beholde sin andel av bedriften. Han trer inn i en verden av vibrerende skapdører, speil som beveger seg, trapper som slutter i ingenting og avstengte rom som alle er spikret igjen med 13 nagler. Huttetu?

Nei, dette er ikke til å hoppe i kinosetet av; i beste fall til å vri seg litt i latter av. Man skal ha en spesiell forkjærlighet for arkitektoniske finesser i nygotisk stil for finne noe å glede seg over i denne filmen. De gamle Winchester-riflene er jo vakre. Og så Helen Mirren, da. Resten er skrekkelig på feil premisser.