Skrekkinngytende blanding av D.D.E. og Gogol Bordello

Dagbladet anmelder fire Bylarm-konserter.

Katzenjammer (balkanpunk, VG-teltet): I begynnelsen høres de ut som en skrekkinngytende blanding av D.D.E., Gogol Bordello og Einmal Kommt die Liebe, men etter hvert blir det klart at de fire kvinnfolka i Katzenjammer har mer å fare med enn at de kan gaule i kor.

Selv om låtene, ja til og med Urørt-hiten «A Bar in Amsterdam», kunne trengt en del oppvask og et samlende grep, er det vanskelig å ikke la seg rive med av jentenes ekstremgira, Ronja Røverdatter-korende og instrumentbyttende show.

Mer moro enn bra, men du kan vedde på at det meste kommer til å være perfeksjonert når julebordsesongen er rett rundt hjørnet.

Sigrid Hvidsten

Roger Græsberg Anti Music Bonanza (galskap, VG-teltet): Jøss, noen folk er så flinke til å gjøre alt galt, at det bare blir riktig.

Roger Græsberg er Kongsvingers Beck, men i stedet for å skifte sjanger mellom hvert album, drar han en kjappis og varierer mellom hver låt. Gutten pastisjsveiper innom indie, nufolk, country, Dylan, Run-D. M. C og bossa.

Det kunne kjapt blitt sprikende, men selv om innpakningen varierer, gjør ikke innholdet det. Rogers låtmateriale kler uten tvil flere sjangrer og har en skeiv følsomhet som burde funke på både P1, P2 og P3. Avhengig av sjanger, selvfølgelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sigrid Hvidsten

Katzenjammer - mer moro enn bra. Foto: Eirk Urke
Katzenjammer - mer moro enn bra. Foto: Eirk Urke Vis mer

Kine Nesheim (pop, John Dee): Kine Nesheim kommer såpass seint inn i et slags kvinnelig hovedfelt i norsk pop at hun må finne seg i komparative analyser av sitt uttrykk.

Nesheim har et enklere popanslag enn sin regionale artistkollega Susanne Sundfør, og mangler dennes bråmodenhet så vel arrangementsmessig som vokalt. Men pakka hennes er likevel fullendt på sin måte på sin lille, men folksomme flekk av popkartet.

Og hun vipper nesten konsekvent over på riktig side av et kommersielt fornuftig, men samtidig litt for konvensjonelt konstruert sound. Bemerkelsesverdig utslag på begeistringsmåleren når hun drar på litt ekstra i refrengene. Den nye Karin Park, tenker jeg vi sier i første omgang.

Sven Ove Bakke

22 (progfunk, Cosmopolite): Tidligere Gåte-gitarist Magnus Børmark ser ut til å ha kvittet seg med sitt foretrukne mellomnavn «Robot».

Han har uansett stadig en eksentrisk aura og instrumentale ambisjoner nok til at et møte med 22 på ingen måte etterlater deg likegyldig. Uttrykket er litt treff-og-bom, de har attraktive melodiske sider inni sitt hakkete og tidvis noe hyperaktige støyfunk.

Folk med orden i de hardeste sysakene sine vil antakelig finne 22 vekselvist medrivende og anmassende.

Hundre prosent folkemusikkfritt territorium uansett, men med en gjenkjennelig Gåte-aktig energi og sannelig en vokalist som våger å slippe ut sin indre Jeff Buckley.

Sven Ove Bakke

Kine Nesheim spilte for et fullt John Dee.