Skremmebildene av «annen generasjon»

Norge har forandret seg igjen. 1998 ble året da en ny gruppe trådte inn i offentligheten. Det dreier seg om de såkalte annen generasjons innvandrere, altså unge mennesker oppvokst i Norge med ikke-norske foreldre.

Ankomsten var todelt. Først fikk vi en bred mediedekning av to opptrinn. Det ene dreide seg om en ung pike som ble tatt med til Marokko av sine foreldre, helt eller delvis mot sin egen vilje, med den hensikt å gjøre henne mer «marokkansk» og mindre «norsk». Det andre dreide seg om en bande guttunger som med våpen i hånd hadde ranet til seg klær og småpenger fra jevnaldrende over en lengre periode. Slike opptrinn er ikke uten forløpere, verken som hendelser eller som mediehendelser. Men det som så skjedde, gjorde det hele til noe mer enn en liten bit sosialhistorie. Plutselig dukket det opp artikler, reportasjer og kommentarer der temaet ikke lenger begrenset seg til bortføring og ran, men var utvidet til «annen generasjons innvandrere» (dvs. første generasjons norskinger) som sådan. Det er derfor man kan snakke om at denne gruppen først nå er blitt en del av norsk offentlighet. De som utgjør gruppen, har selvfølgelig vært en del av det norske samfunn i mange år allerede, men det er først nå at mediene har begynt å gjøre dem til en gruppe med bestemte «egenskaper». I slike øyeblikk, når en gruppe skapes, er det spesielt viktig å reflektere over hva som skjer. Når gruppebildet først er fremkalt, må jo forandring skje ved at man tar et nytt bilde, og det er adskillig mer krevende enn å regulere fremkallingsvæsken, noe vi fremdeles har anledning til å gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grupper fremtrer alltid som stereotyper. «Sørlendinger» er milde og gemyttlige, «pakistanere» ordknappe og familiekjære, «sunnmøringer» driftige og sparsommelige, «bygningsarbeidere» karslige og umiddelbare, «høyrevelgere» blazerkledte og perlekjedebehengte seilerklubbmedlemmer osv. Poenget er selvsagt ikke at enhver sørlending, sunnmøring eller bygningsarbeider er sånn eller slik, men at vi har en forventning om at de skal være slik, at vi forventer at denne forventningen skal bekreftes hver gang vi treffer et menneske vi plasserer i en gruppe, og at en person som ikke er helt slik eller sånn, må kjempe en evig kamp for å hevde sin annerledeshet i forhold til andres forventninger. På denne måten kan gruppestereotypier, dersom de er sterke nok, fungere som selvoppfyllende profetier.

Nå skulle man kanskje tro at dette var noe vi kunne heve oss over, at vi som kjenner opptil flere sørlendinger som ikke er blide og gemyttlige, ville slutte å tro at alle andre sørlendinger like fullt skulle være det - men så enkelt er det nok ikke. Vi trenger våre stereotypier for å kunne manøvrere enkelt i våre omgivelser, for å kunne skille ditt fra datt, for å etablere orden i en verden som ellers truer med å bli kaotisk. Det avgjørende er ikke om vi huser stereotypier og har fordommer, men hva slags stereotypier og fordommer vi holder oss med, og hvordan de deler inn befolkningen i inn- og utgrupper.

Utgrupper kan være bl.a. seksuelle minoriteter, kvinner, urbefolkninger, arbeidsløse, mennesker fra bestemte landsdeler og så videre. I Norge finnes gjensidige stereotypier mellom bl.a. byfolk og bygdefolk, østkant og vestkant, bergensere og striler, sunnmøringer og romsdøler, målfolk og riksmålsbrukere, samer og etnisk norske finnmarkinger. Disse kan tillegges større og mindre betydning i ulike situasjoner, og truer sjelden menneskeverdet hos dem som rammes.

Stereotypiene som nå danner seg om første generasjons norskinger, har to særtrekk: For det første er de knyttet til medfødte egenskaper hos menneskene de gjelder. Hvis man først er det fra naturens side, kan man aldri slutte å være brun i huden. For det andre er disse stereotypiene ensidig ekskluderende, til forskjell fra f.eks. satire over nordlendingers påståtte lynne: Gruppen blir kollektivt tillagt egenskaper som gjør dem til det motsatte av norskheten. Med et slikt utgangspunkt vil ikke bare integrasjon i samfunnet på egne premisser, men faktisk enhver slik integrasjon, bli uhyre vanskelig. Disse stereotypiene etablerer grenser mellom oss og de andre.

Gruppebildet av første generasjons norskinger er i ferd med å utformes fra et råmateriale som hører hjemme i avisenes kriminalreportasjer; det skjer i en sky av bortføring, knivstikking og allmenn brutalitet. Bildet blir først og fremst produsert av politifolk, sosionomer og andre fagfolk som har et kontroll- og terapeut-forhold til sine klienter; det skapes i alle fall ikke av gruppen selv. Når sakskomplekset diskuteres på kronikkplass, er det vanligvis som et problem for statlige myndigheter, ikke som et spørsmål om hvilke varierende hverdagserfaringer hver enkelt av oss har. Stereotypen som er i ferd med å danne seg av første generasjons piker, er at de er passive ofre for religiøs konservatisme og en patriarkalsk familiestruktur. De påkaller medlidenhet og nedlatenhet. Guttene fremstår som halv- og helkriminelle slamper som selv hardbarkede sosialarbeidere kjemper forgjeves med. De påkaller frykt og nedlatenhet.

Vi er ikke i denne omgang opptatt av å fordele skyld og ansvar for at det er blitt slik. For en stakket stund skal vi la stereotypiene om sekstiåtternes manglende evne til å respektere sosial forskjell, pressens hjernedøde uansvarlighet og Frp-ernes fremmedfrykt få hvile, og heller spørre hva som kan gjøres.

Én mulighet kunne bestå i å utvikle alternative stereotyper. Pikene kunne således kanskje sies å være f.eks. pliktoppfyllende og familiekjære? Guttene ærekjære og atletiske? Dette alternativet har imidlertid den ulempen at det ukritisk aksepterer premisset om at medlemmer av «annen generasjon» har bestemte fellestrekk.

En annen mulighet ville være å avvise sekkebetegnelsen «annen generasjon» og betone andre trekk ved de aktuelle individene i stedet, for eksempel deres kjønn, klassebakgrunn, holdninger og interesser eller geografiske opprinnelse; kort sagt å passe dem inn i allerede eksisterende stereotypier om ulike kategorier av norskinger.

En tredje mulighet ville bestå i å drive folkeopplysning om den faktiske variasjonen innenfor den aktuelle gruppen - for eksempel ved å påpeke at det er store forskjeller i erfaringsbakgrunn mellom unge irakiske krigsflyktninger og barn av pakistanske kioskeiere; en forskjell som er høyst relevant hvis man er interessert i hvem som faktisk er involvert i gjengkriminaliteten.

Alle disse alternativene fortjener å prøves ut, gjerne samtidig. I øyeblikket ser vi imidlertid to forebyggende handlingsstrategier som er nødvendige både for å forhindre at de nye stereotypiene fester seg, og at de blir selvoppfyllende profetier.

For det første må kampen mot etnisk diskriminering forsterkes. Etnisk mangfold uten antirasisme fører nemlig til apartheid av den typen som daglig kan bivånes bl.a. på mange av Oslos utesteder.

For det andre må medlemmer av «annen generasjon» få slippe til i offentligheten også i andre sammenhenger enn ved rundspørringer i skolegården på Lakkegata skole etter et «knivdrama».

På begge områder har det vært positive tendenser i flere år, noe som gir grunn til å håpe at den senere tids kampanjer mot ungdom med minoritetsbakgrunn i ettertid vil vise seg å ha vært et midlertidig tilbakeslag.

I løpet av høsten som gikk, har det ikke bare etablert seg en vrangforestilling om «annen generasjons innvandrere» som stempler dem som hjelpetrengende klienter, men det ser også ut til å være bred enighet om at radikalere, liberalere og antirasister har sett gjennom fingrene med denne utviklingen, bagatellisert alvorlige samfunnsproblemer og generelt unnlatt å innrømme at indre Oslo øst er en udetonert sosial bombe. Slike irettesettelser minner med skam å melde om valgkampropene om at «nå er det på tide å stille krav til innvandrerne». (Har noen noensinne ment noe annet?) Poenget er at dersom - la oss si - én av ti gutter er involvert i hel- eller halvkriminell virksomhet, er de resterende ni mer representative for gruppen som helhet, og noen må si dette.

Typisk i denne sammenhengen er regissør Erik Poppes kommentarer om sin egen, for øvrig kritikerroste, spillefilm «Schpaaa», som hadde premiere kort tid før «barneranssaken» kom opp for retten, og som tematiserer nettopp hel- og halvkriminell ungdom med ikke-norsk bakgrunn i Oslo. I forbindelse med markedsføringen av filmen, kom Poppe med en serie freidige utsagn av typen «dette er virkeligheten», «slik ser Oslo ut i dag» og så videre, uten - så vidt vi har lest - på noe tidspunkt å presisere at det store flertall av første generasjons norskinger lever trygt på innsiden av loven, og at en stor majoritet av dem tar høyere utdannelse.

Dette gjelder forresten også pikene, apropos ideen om at de blir gjort til umælende ofre av autoritære, mannlige slektninger. Rundspørringer blant skoleungdom tyder ellers på at det er flere barn av innvandrere enn barn av etniske norskinger som har ambisjoner om å bli leger, sykepleiere og ingeniører, mens vanlige yrkesambisjoner blant etnisk norske barn knytter seg til glamorøse yrker innenfor underholdningsindustrien.

Ingen vil nekte for at det finnes gjengkriminalitet langt ned i årsklassene blant gutter med ikke-norsk bakgrunn, og at det finnes første generasjons jenter som lider under krysspresset fra ungdomskulturens frihetsdyrkelse og en streng hjemmesituasjon. Ingen vil heller nekte for at disse problemene må tas alvorlig. Derimot er det meget gode grunner til å protestere mot at slike bilder blir gjort til de dominerende, som definerer og stempler en hel befolkningsgruppe for all fremtid.