TRUET: Med en meter høyere havnivå vil oversvømmelser true nye millionbyer og folkerike områder over hele verden slik at de tilslutt vil bli nærmest ubeboelige. Foto: Reuters/NTB Scanpix
TRUET: Med en meter høyere havnivå vil oversvømmelser true nye millionbyer og folkerike områder over hele verden slik at de tilslutt vil bli nærmest ubeboelige. Foto: Reuters/NTB ScanpixVis mer

Skremmende enkelt

Klimasaken er ikke komplisert å forstå. Min femåring skjønner tegninga.

Kommentar

Veldig ofte når temaet som diskuteres er klimaendringer, strekker folk begge henda i været og sier: «dette er komplisert!». Jeg hører det fra folk som er betalt for å sette seg inn i politikk, og fra folk som lever livene sine på normal, trygg avstand fra politikere.

De som er engasjerte kan snakke videre i høyt tempo om 40 prosent kutt innen 2030, i ikke-kvotepliktig sektor (hvor det kanskje kan bli kvoter likevel), om kvotepliktig sektor, hvor kvoteprisene er for lave til at de har effekt. Djevelen er som alltid i detaljene. Den som ønsker å få politisk gjennomslag må selvsagt krangle med regjeringspartiene i det uendelige om hvor mye kutt i CO2-utslipp en marginal økning i drivstoffavgiften vil få, kontra en høyere.

De som rakk hendene i været og sa «komplisert!», er nå likevel for lengst hektet av. Hvordan skal klimadebatten bli enklere å forstå?

Jeg leser for tida en klassiker i klimalitteraturen, «Six degrees - our future on a hotter planet» fra 2007. Den tar for seg klimascenarier for verden etter ulike grader av oppvarming, fra én til seks grader. Omslagsbildet er av Big Ben i London som får en flodbølge skyllende over seg. Min yngste sønn (5) plukket fascinert opp boka en dag, stirret på illustrasjonen og sa til storebror (6): «Dette ser ikke bra ut. Et klokketårn som blir tatt av en flodbølge. Hvis jeg hadde sett en slik flodbølge, hadde jeg blitt veldig redd.»

OMSLAGET: På boka "Six Degrees - our future on a hotter planet".
OMSLAGET: På boka "Six Degrees - our future on a hotter planet". Vis mer

Det som gir meg en klump i halsen, er ikke at sønnen min sa noe søtt. Det er at han på mange måter stirrer inn i sin egen framtid. Han er født i 2011, og vil oppleve en verden med minst én meter høyere havnivå hvis han lever til han blir 89 år, i 2100. Hvis jeg får barnebarn vil de leve videre i en verden der forskere nå sier at spørmålet er når, ikke om, havnivået vil stige med 10 meter eller mer. Store deler av vår sivilisasjon i dag blir satt under vann, slukt av havet.

Det er ikke komplisert.

Med økt havtemperatur i et varmere klima blir det sterkere stormer. Med en meter høyere havnivå vil oversvømmelser true nye millionbyer og folkerike områder over hele verden slik at de tilslutt vil bli nærmest ubeboelige. Konfliktene og problemene som plager verden i dag, gir oss en presidentkandidat i USA som Donald Trump. Hvordan blir den politiske stabiliteten i en verden som får enormt mye større utfordringer?

Det er mulig, men ikke gitt, at vår samfunnsorden tåler trøkken. Det vil bli massive materielle tap som vil kunne sette forsikrings og finanssektoren ut av spill, oversvømmelser vil forkrøple store mengder infrastruktur som vannforsyning, veier og togforbindelse og sende folk på flukt vekk fra kystområder.

Dette er denne verden de søte barnehagebarna folk stresser hjem fra jobben for å hente, må håndtere. Det blir komplisert.

Alt dette vet de fleste ledende politikere i dag. Det er ikke mangel på kunnskap som har gjort at vi er kommet så langt på vei mot klimakatastrofen. Professor i biologi, Dag O. Hessen, har skrevet forordet i en ferskere bok, «Den sjette utryddelsen» (2015). Den forteller hvordan menneskelig aktivitet har sørget for utryddelse av arter i en skala som tilsvarer fem andre masseutryddelser i jordas historie. Hessen holder det helt åpent om mennesket vil overleve det vi har satt i gang, men forsøker samtidig å trøste litt mot slutten av forordet: «La oss ikke dømme oss selv for hardt; mennesket er ikke ondt. Vi er bare for kortsiktige; vi er smarte, men ikke kloke nok.»

Det er naturlig å si det samme om politikere. De er ikke onde, de er bare for opptatt av å bli gjenvalgt til å foreslå tiltak som matcher trusselen vi står overfor. Det er bare egen kortsiktig interesse og sysselsetting som taler for å lete etter olje, når det allerede er mer fossil energi underveis i produksjon enn planeten tåler.

Her er vi framme ved det som gjør klimasaken komplisert. Vi stoler på at de vi stemmer fram til å lede landet, gjør fornuftige valg. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre vil oss ikke vondt. Når de både vil ha klimakutt og fortsatt oljeleting, framstår trusselen nokså uklar. En sak blir gjerne komplisert når beskjeden ikke er klar. «Vinglete» er et skjellsord motstanderne forsøker å klistre på Arbeiderpartiets leder, men i klimasaken er vingling noe de fleste politikere i de store, norske partiene sliter med.

I en slik politisk situasjon føles det helt naturlig at flere advokater og organisasjoner i dag kommer med nyheter om et mulig søkmål mot staten for å stanse utlysning av flere oljefelter. Grunnlovens «miljøparagraf» §112 slår fast at staten skal verne om naturen og miljøet for framtidige generasjoner. Denne paragrafen har aldri blitt prøvd i norsk rett. Bevisførselen, og forsvaret, i en eventuell slik sak vil bli en fest å følge.

Politikere bør styre norsk oljepolitikk. Hvis den nå blir en sak for rettssalene er det fordi politikerne ikke har forvaltet ansvaret godt nok.

«Føre var»-prinsippet må ganske snart erstattes med «etter-snar».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.