Skremmende kvinneportrett

«De er motargumenter. De lyse dagene,» sier Ena Jakobsen, hovedpersonen i Vibeke Grønfeldts nye roman.

De gode dagene er redningen for Ena; det er da hun bygger opp igjen det som raseriet hennes har revet ned. Det er et krevende sisyfosarbeid. Igjen og igjen - etter hvert anfall med sinne og trusler - begynner Enas anstrengelser for å bøte på skaden. Det gjelder å gjøre det riktige.

Smertefylt

Grønfeldt tegner et smertefylt og godt portrett av den stridbare Ena: Kvinnen som må oppgi å drive gartneriet bestefaren etablerte, men som likevel arbeider på spreng for å stoppe forfallet i det pittoreske anlegget - og som forsørger seg selv og moren ved å være sjåfør for småstedets vaskeri.

Man føler varme for denne skikkelsen som strever og vil det gode. Samtidig er det skiftevis kalkulerende og irrasjonelle i hennes vesen uhyggelig. Ena tror hun vet hva andre tenker om henne. «Hører» hun at noen nedvurderer henne, forvandles hun til en furie som truer og skriker «du kan vente deg». Det voldsomme raseriet kan gå ut over moren, og det er hjerteskjærende, eller det rammer mer tilfeldig. Innvielsen i Enas sinn og sinne skremmer fordi det er en innvielse i den blinde aggresjonen, i det tilsynelatende irrasjonelle raseriet som kan ramme hver og en av oss.

Klar prosa

I en periode er romanens dynamikk styrt av Enas møter med vaskerikundene, hennes mer eller mindre fragmenterte samtaler med stedets brokete og underlige sammensetning av fastboende og sommergjester. Denne gjentatte bevegelsen eller strukturen kan bli litt ensformig og monoton, og er den eneste svakheten ved romanen.

Men Grønfeldt legger ganske snart flere elementer til, lar historien ta uventete vendinger og kjeder aldri. Hun har en rein og klar prosa som makter å ta opp i seg sanseligheten og formidler den slik at man både lukter vinden og føler astersduften. Dette er en vakker roman - i skrift og innhold. Den språklige skjønnheten er godt ivaretatt av oversetter Bodil Engen.