KYNISME: Tron Jensen formulerer en kynisme som skremmer med sin hverdagslige tafatthet. Foto: Finn Ståle Felberg/Oktober forlag
KYNISME: Tron Jensen formulerer en kynisme som skremmer med sin hverdagslige tafatthet. Foto: Finn Ståle Felberg/Oktober forlagVis mer

Skremmende lesning

«Oppfinnelsen av et begjær» er et vellykket risikoprosjekt.

||| BOK: Han underviser i norsk for fremmedspråklige, og er lunkent lykkelig gift med Marianne, «en enfoldig og elskelig feminist».

De bor med sine to døtre i en blokk i Holmenkollen, så langt ned i åsen at de som bor lenger opp sjelden nedlater seg til å hilse på dem.

Moren til Lars dør av en lungesykdom, og romanen dekker det påfølgende år i Lars' liv.

Et sovende barn«Mor ligner et sovende barn etter kveldsmaten en sommerkveld, litt tilsølt med syltetøy på leppen», tenker Lars da han ser sin døde mor i sykesenga.

Hun døde stille og alene, ingen i familien rakk fram da hun trakk et siste «befrielsens sukk».

Det som opptar Lars mest, er hvordan han skal formulere morens død overfor kollegene.

«Jeg lykkes i mitt forsett om å nevne mors død i forbifarten. (...) Det er et spørsmål om stil, timing, form. Jeg nevner for eksempel ikke den pittoreske episoden med syltetøyet, hvor fristende det enn er.»

Aller mest opptatt er han av hvordan han kan bruke morens død for å komme nærmere sin vakre kollega Suzanne. Han sparer det til et passende øyeblikk.

Det gjør lykke.

Døden som tyvTron Jensen har tidligere utgitt to romaner. Den siste, «Håpets kronologi», utkom i 1996. Dagbladets anmelder Harald Skjønsberg ga tematikken merkelappen «Infantiliteten som samfunnsproblem».

Det er en dekkende beskrivelse også av denne boka. Den handler om vårt forhold til døden, eller snarere vårt manglende forhold til den.

«Selv Bibelens skribenter dyrket denne forestillingen. Døden som en tyv om natten. Inntil da. Ingenting å tenke på.»

Orgier«Oppfinnelsen av et begjær» er skremmende lesning. Jensen viser hvor raskt et liv bare blir borte. Snart er morens død — og liv — glemt med søsterens «ukonsentrerte surr», mens faren finner seg en ny kvinne som han til søsterens fortvilelse sløser bort arven på.

Og Lars?

Han gir seg hen til begjæret, til ørkesløse dagdrømmerier om orgier med ethvert kvinnemenneske han treffer.

Det er nokså risikabelt å utgi en 121 siders roman om en hjelpeløs lektor med et tvetydig forhold til kvinner.

Dag Solstad spøker selvsagt i bakgrunnen, også fordi Jensens språk er gjennomsyret av en distansert ironi.

Der stopper likheten.

Jensen er ingen original samtidsobservatør. Likevel er det noe eget ved denne boka — en foruroligende kynisme, en slentrende slapphet, en utsøkt språklig presisjon.

Fryktelig kynismeJensen er ingen politisk korrekt forfatter. Jeg hopper litt i stolen over den fryktelige kynismen da Lars beskriver sine «talentløse og udugelige» elever. Som den fete somaliske fembarnsmoren Abida Hussein.

«Dette brune vesenet med babyansikt er i grunnen historien om mitt yrkesliv. Jeg har hatt mye å gjøre med taperne.», tenker han ved seg selv, før han klasker algeriske Jamila Boupacha på rumpa, slik faren dasket sine sekretærer på 60-tallet.

En bagatellDet er lett å avfeie denne boka som en bagatell.

Paradoksalt nok er det bokas styrke.

Det speiler tematikken; døden som en bagatell, mennesker som verken har språk eller vilje til å ta innover seg et eksistensielt alvor. Vi lever og vi dør. Slik moren til Lars gjorde: «Hennes død skal få henge i luften som en gåtefull sluttreplikk eller en håndbevegelse i et teaterstykke.»

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 17. august 2009.

Skremmende lesning