Skremmende likheter

To beretninger om incestuøs søskenkjærlighet, folkemord og flukt i et motsetningsfylt Tyrkia.

Henk van Woerden BOK: Tyrkernes behandling av minoriteter, i særdeleshet armenerne, er en politisk verkebyll blant annet med tanke på deres søknad om medlemskap i EU. Helt konkret dreier det seg om et krav om at de skal erkjenne et folkemord på 1,5 millioner armenere som skal ha skjedd i åra 1915–23. Debatten rundt dette er helt sentral i franskfødte Elif Shafaks slektsepos «Bastarden fra Istanbul». Shafak ble tiltalt for å ha fornærmet tyrkisk identitet da denne boka, som er hennes sjette roman, kom ut.

Handlingen er lagt til Istanbul, der vi møter en storfamilie som utelukkende består av kvinner. Blant annet en synsk tante som snakker med sin djinni, og en som går i miniskjørt og livnærer seg som tatoverer. Sistnevnte fikk i ung alder en datter fordi en abort mislyktes. Det er denne datteren, Asya, vi følger i denne beretningen om Tyrkia, bestående av et folk i «konstant fornektelse».

Kunstnerkafeen Kundera

Det er mye tyrkisk historie vevd inn i denne boka. Et Tyrkia i evig konflikt mellom kristne og muslimer, tradisjon mot det moderne. «Vi sitter fast mellom Østen og Vesten,» sier Den usedvanlig talentløse poeten. Han er del av en gjeng bohemer som frekventerer kunstnerkafeen Kundera. Alle med karakterstikker som virker delvis hentet fra det «virkelige» liv: «Den ikke nasjonalistiske dreiebokforfatteren av ultranasjonalistiske filmer, Skaphomsespaltisten og Den periodedrikkende vitsetegneren.» Sistnevnte, som er forelsket i Asya, er tiltalt for å ha fornærmet den tyrkiske stat

Artikkelen fortsetter under annonsen

Parallelt med Asya følger vi Armanoush, som bor i Arizona. Hennes fars familie er armenere med et steilt hat til tyrkerne. Moren er en masete amerikanerinne som gifter seg med en tyrker bare for å irritere sin eksfamilie. Tyrkeren er Asyas onkel, som rømte fra Istanbul for å unngå å møte samme skjebne som alle menn i den store kvinnefamilien; en tidlig død.

Denne boka er velskrevet, frodig, og underholdende. Tunge temaer innlemmes med en intelligent humoristisk letthet. I begynnelsen fungerer dette særdeles godt, men mot slutten bikker det over i noe som likner et melodrama. Det blir for mange usannsynlige tilfeldigheter i en avslutning som byr på incest, voldtekt, dødshjelp fra det hinsidige og flukt. I et såpeliknende drama der Asya er datter av sin egen onkel og Armanoush er oldebarn av Asyas bestemor.

Tematisk slektskap

Når en anmelder leser bøker nesten stafettvis, er det alltid mulig å finne likheter og tematiske overganger fra ei bok til den neste. Også fordi kunsten jo sies å være variasjoner over et begrenset antall temaer. Men å lese Henk van Woerdens «Ultramarin» etter Shafaks roman er nesten skremmende med tanke på at de er utgitt på ulike forlag og uten noen direkte hyperaktuell tematikk. For hvor ofte kommer en over bøker med såpeaktige slektsforviklinger, der hovedpersonens mor og far også er tante og onkel? Og som «på et dypere» plan handler om et Tyrkia mellom øst og vest, minoritetsovergrep og flyktningskjebner.

Prostituert

Det gis en slags forklaring på de mange likhetene når Woerden i etterordet takker Elif Shafak. Muligens burde takksigelsene gå motsatt vei. «Ultramarin» (2005) er skrevet tre år før «Bastarden fra Istanbul». Førstnevnte må vel også sies å holde en noe høyere kunstnerisk standard. Til tross for at den ikke er fullt så leservennlig, slik det ofte er i litteraturens verden.

Fortellingen starter i 1955 i en liten havneby i noe som likner Tyrkia. Der bor en tidligere professor som er blitt sparket ut fra Universitetet i Storbyen (Istanbul), fordi han var liberaler. Da det bryter ut voldsomme opptøyer i byen, og datteren Aysel viser seg å være gravid med sin halvbror Joakim, flykter faren med datteren til eksoshelvetet Fragfurti. Mange tiår seinere skal luttspilleren Joakim møte deres felles datter Ôzlem, som livnærer seg som prostituert. Ringen sluttes når også de to utvikler et lidenskapelig forhold.

Der storyen spiller en hovedrolle hos Shafak, er «Ultramarin» mer malerisk, assosiativ og springende. Og om plottet virker spekulativt, oppleves det ikke sånn. Boka er nydelig, fylt av dufter, musikk, de vakreste farger. Ulikheten mellom vest og øst sees blant annet gjennom maten: misfornøyde nordboere som gomler i seg kjøtt og pølser. Satt opp mot «tynnhudede auberginer», aromatiske krydder og de mest eksotiske dufter.

Nederlenderen van Woerden vokste opp i Sør-Afrika, og har blant annet skrevet en trilogi om apartheid. Han var også maler, og i et nydelig etterord etterlyser han en roman om blåfargens historie. Dessverre får han selv ikke oppleve – eller skrevet – den. Han døde bare en måned etter at «Ultramarin» kom ut.