SNART NITTI: Paula Fox nærmer seg 90 år, og har fått en ny giv i karrieren takket være Jonathan Franzen.
SNART NITTI: Paula Fox nærmer seg 90 år, og har fått en ny giv i karrieren takket være Jonathan Franzen.Vis mer

Skremmende realistisk om et USA som går til helvete

40 år gammel bok som kunne vært skrevet idag.

ANMELDELSE: Liksom katter kan bøker ha mange liv. På midten av nittitallet fant Jonathan Frantzen helt tilfeldig et eksemplar av Paula Fox' «Desperate characters», som ble utgitt i 1970. Han ble så begeistret at han overbeviste Fox om å gjenutgi romanen.

Boka er ifølge David Foster Wallace er «et ruvende landemerke over etterkrigstiden realistiske litteratur». Den har fått en renessanse i USA, og foreligger nå på norsk i Tove Bakkes mer enn solide oversettelse.

I det ytre er det en unnselig roman. Boka strekker seg over en helg, og vi møter det barnløse ekteparet Otto og Sophie Bentwood. Han er advokat, hun er franskoversetter. De har god økonomi, og bor i et renovert rekkehus i Brooklyn. Sophie blir bitt av en hjemløs katt. Hånden hovner opp, hun frykter at det kan være rabies, men kommer seg aldri til legen. Det bittet, og hennes resignasjon, skal komme til å være et bilde på et dødelig råttent USA.

Pilråttent USA
«Vi lever på kanten av stupet, men innbiller oss at vi er på et kjøkken,» sies det i snart nitti år gamle Paula Fox' debutroman «Poor George» (1967). Tiltross for at «Desperate personar» er skrevet for over førti år siden, kunne den vært skrevet i dag. Rent bortsett fra at Fox bruker knappe 200 sider på å si det en samtidsforfatter ville skravlet opp i det tredobbelte.

Det er sjelden å lese en roman som med så enkle midler klarer å skape en så foruroligende og skremmende realistisk undergangsstemning.

Skremmende realistisk om et USA som går til helvete

Gjennom Sophie sveiper Fox over med blikket, og beskriver det hun ser i et nesten klaustrofobisk fortettet prosa: Søppelet i gatene, en «neger» som ligger og kanskje blir kvalt i sitt eget spy. Sophie gjenerindrer et utenomekteskapelig forhold, og er inderlig lei av Otto, som gnåler over bruddet med sin forretningspartner. Otto lever etter farens devise: «Vent deg det verste, son min, og du skal aldri bli vonbroten».

Ingenting å leve for
De to har alt, men ingenting å leve for. De reiser til landstedet sitt i Flynders. Det har blitt rasert, og de oppsøker den lokale bonden og oppasseren. 

På den forfalne gårdsplassen møter de en sleskt smilende bonde, som med hat i blikket viser dem inn i det sjuskete kjøkkenet. Og om det står ille til med middelklassen, levnes det lite håp om at bondestanden skal redde det pilråtne USA.

«Rundt kjøkenbordet sat Mrs. Haynes og dei tre Haynes-barna som samansokne kornsekker, to gutar som var sist i tenåra og ei jente nokre år yngre. Jenta var ufatteleg feit. Under ei bustete, lys hårsåte, som såg svidd ut, sat ho og stirde ned i eit nummer av Life med open munn.»