TOPPLEDERVENN: Økningen i topplederlønninger i USA skyldes i stor grad Bill Clintons politikk. Foto: Johannes Worsøe Berg / Dagbladet
TOPPLEDERVENN: Økningen i topplederlønninger i USA skyldes i stor grad Bill Clintons politikk. Foto: Johannes Worsøe Berg / DagbladetVis mer

Skremmende ulikheter

Hva Clintons feilgrep kan lære oss om å unngå skyhøye topplederlønninger.

Kommentar

Det er lett å tenke at de enorme forskjellene mellom fattig og rik i USA er et direkte resultat av en amerikansk kapitalistisk ånd, som tillater store forskjeller så lenge flertallet er overbevist om at velstanden vil trickle down.

Et funn fra økonomi-podkasten Planet Money avslører imidlertid at både markedssvikt og politikk må dele skylda. Det får konsekvenser også for Norge, hvor lederlønningene stiger betydelig raskere enn gjennomsnittslønna. Det er på tide å sette på bremsene.
 
Men først til USA. Som denne grafen fra Planet Money viser, har ikke topplederlønningene alltid vært skyhøye. Ei heller er de hovedsakelig et produkt av den republikanske presidenten Ronald Reagans liberalistiske politikk fra 1981 til 89.

Nei, det var en ung demokratisk presidentkandidat fra Arkansas, Bill Clinton, som med en lite gjennomtenkt politikk sørget for at topplønningene doblet seg og seinere utviklet seg med en urovekkende hastighet. 

Clinton hadde nemlig sett seg lei på at toppledere tjente gode penger uansett om selskapene gjorde det godt eller dårlig. Det ville han få slutt på.

Da han kom til makten fikk han gjennomført en endring i skattesystemet som gjorde at bedriftene ikke lenger kunne avskrive kostnadene for topplederlønn over én million dollar. Det skulle gi bedriftene en grunn til å ikke betale mer enn én million i grunnlønn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men forslaget kom med en vri. For samtidig fikk bedriftene en ubegrenset rett til å skrive av lønn som direkte var rettet mot resultatene lederen oppnådde.
 
Styrene i bedriftene lot seg ikke be to ganger. Bruken av prestasjonsbasert lønn skjøt i været. Derimot var det få styrer som var tøffe nok til å kutte i grunnlønna. Resultatet var at topplederlønningene ble doblet i løpet av et år.

Det var altså ikke kapitalismen eller grådige toppledere alene, som sto bak økningen i topplederlønninger, men politiske insentiver.

Karl Marx ville lagt skylda på politikere som tjener de rike kapitalistenes interesser. Liberalister og konservative vil se det som et klassisk tilfelle av utilsiktede konsekvenser når politikere roter med markedsmekanismene. De siste har trolig mest rett i dette tilfelle.

Clinton ville godt, men tenkte ikke tilstrekkelig over konsekvensene av egen politikk. Å tro at styrer ville kutte lønna til egne ledere over natta, var ren og skjær ønsketenkning. Det samme var tanken om at en ubegrenset avskrivningsmulighet for prestasjonsbasert lønn, skulle gi moderate og gode resultater.

Men det stopper ikke der. Ren og skjær dumskap må også ta deler av regningen. Det samme må sterke interesser i næringslivet.

For styrene fant raskt en måte å lure seg selv og aksjonærene de er ment å representere.

Framfor å øke den prestasjonsbaserte lønnen ga de heller ut opsjoner på å kjøpe aksjer i selskapet. Opsjoner fungerer slik at topplederen får en rett til å kjøpe aksjen til den prisen den var på når opsjonen ble gitt. Så hvis aksjekursen stiger fra 20 til 30 kroner, kan du kjøpe aksjen til 20 og selge den i markedet for 30.

Dette er selvfølgelig ikke gratis, men ifølge styremedlemmene som ble intervjuet av Planet Money, var det det de trodde. Opsjonene ble nemlig gitt ved å utstede nye aksjer i selskapet, noe som ikke ble vist i regnskapet. Kostnaden ble båret av aksjonærene, som fikk se verdien av aksjene redusert hver gang nye aksjer kommer til på denne måten.

Styret skal ha aksjonærenes beste i tankene, men endte med å berike toppledere på bekostning av aksjonærene. I dag tjener topplederne i de 350 største selskapene i USA nærmest 300 ganger så mye som gjennomsnittsarbeideren i industrien de opererer innenfor.

USA er spesielt ille når det kommer til topplederlønninger, men det betyr ikke at Norge ikke er rammet. Som Tankesmien Agenda viser i sitt notat om topplederlønninger, har lederlønningene økt med 67 prosent mer enn gjennomsnittslønnen fra 1995 til 2013.

Også her skjøt bruken av opsjoner fart på 1990-tallet, og det er dette som skaper de største forskjellene mellom ansatte og leder.  

I Norge er det spesielt de største statlige børsnoterte selskapene som har høye lederlønninger. Mens Rune Bjerke i DNB tjente 16 ganger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i 2013 fikk Helge Lund 28 ganger industriarbeideren. 

Som Agenda viser er det lite som tyder på at slike lønninger er nødvendige, verken for å tiltrekke seg kompetente ledere eller motivere til innsats. Snarere er det mye som tyder på at høye topplederlønninger kan gi gale insentiver og svekke arbeidsinnsatsen blant de ansatte. 

Denne kunnskapen bør være velkjent for både styrer og aktive eiere. En burde derfor tro at de enkelt kunne justere topplederlønningene ned til et egnet nivå. Så enkelt er det imidlertid ikke.
 
Lønnsfastsettelsen er nemlig full av mangel på informasjon og makt. Hodejegerfirmaer har en egeninteresse i å drive opp lønningene siden de ofte får en andel av lønna i betaling. Det er også grunn til å tro at lederne selv har stor evne til å påvirke eget lønnsnivå.  

Thomas Piketty og Emmanuel Saez har påvist at topplederlønningene øker når skattene på topplederlønninger går ned, trolig fordi toppledere da har en større grunn til å jobbe for høyere lønninger siden de nå får beholde mer av kaka selv.

Det er også snakk om en flokkmentalitet, blant annet drevet av konkurranse og frykten for å gå glipp av de aller beste lederne. En kan kalle det et våpenkappløp mellom bedriftene i å tiltrekke seg best mulig ledere.  

For hver enkelt styre er det fornuftig å legge litt mer penger på bordet for å skaffe seg den antatt beste kandidaten. Høye topplederlønninger vil nemlig blekne i sammenheng med de antatte gevinstene bedriftene vil tjene hvis de får den antatt beste topplederen.

Siden bedriftene ikke har noen muligheter til å koordinere handlingene seg imellom blir det et race mot toppen, hvor toppledere kan kreve stadig mer. Resultatet av kappløpet setter lønnsnormen for videre forhandlinger og videre ansettelser.  

Slike mekanismer ser vi i naturen og politikken hele tiden. Hannpåfuglene konkurrerer om størst mulig hale for å tiltrekke seg hunnene, med den konsekvens at de blir lett bytte for rovdyr. I en verden hvor stater ikke kan stole på hverandre, ender de med å ruste opp våpenlagrene

I slike tilfeller snakker vi om markedssvikt. Og markedssvikt gir et utgangspunkt for å vurdere politisk inngripen i markedet.  

En slik inngripen er foreslått av Agenda. De foreslår et makstak, hvor leder ikke kan tjene mer enn tjue ganger gjennomsnittslønnen i selskaper hvor staten er en stor eier.

Det er et spennende forslag, om enn tannløst. Trolig ville det ikke redusert lønnen til en eneste toppleder. En 10-ganger eller mindre ville vært et bedre forslag.

Et annet, komplimenterende forslag, ville være å følge Pikettys råd om å øke skatten på de øverste inntektene. Det ville både svekket insentivet til å framforhandle absurd høye lønninger, samtidig som det ville sikret at de rikeste bidro mer til fellesskapet. 

Når markedssvikten råder, er det liten grunn til å sette sin lit til at markedet skal sette en riktig pris på lederskapet. Hvis fellesskapet vil ha en jevnere inntektsfordeling, har de god grunn til å lære av Clintons fadeser å gjøre noe med det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook