HJEMME: Forfatter Ole Robert Sunde i arbeidsværelset i leiligheten på Bislett, der han bodde sammen med kona siden 1984. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
HJEMME: Forfatter Ole Robert Sunde i arbeidsværelset i leiligheten på Bislett, der han bodde sammen med kona siden 1984. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Skrev bok om kona: - Istedenfor å drikke meg i hjel, skrev jeg

Forfatter Ole Robert Sunde snakker fortsatt med kona si. Det er et år siden hun døde.

(Dagbladet): - Jeg tenkte mye på det. Hvordan skal jeg greie meg hvis hun dør?

Forfatter Ole Robert Sunde (64) sitter i arbeidsrommet sitt i leiligheten i Thereses gate på Bislett i Oslo. Veggene er dekket av hyller med sirlig oppstilte bøker, James Joyce, Michel de Montaigne, Thomas Mann.

Klemt inn mellom dem er også Sundes 23 bøker, de har gitt ham både Aschehougprisen og Gyldendalprisen, og en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. Men han er kjent for å være smal.

Sunde er forfatteren som en gang skrev en bok på 400 sider uten avsnitt, uten komma, uten punktum.

Nå er det blitt satt et punktum som han ikke orket å forberede seg på.

Kreftsyk i fire år

Den 19. juli i fjor døde kona Marit Guldbrandsen, fire år etter kreftdiagnosen. Hun ble 59 år.

- Jeg hadde vært sammen med henne nesten hver dag i 44 år. Og så bang, sier Sunde.

Blikket er mørkt under buskete bryn, det sølvgrå håret dratt bakover.

Så hva gjør du da, når den du har vært sammen med nesten hele livet, og fått tre barn sammen med, dør?

STORT SAVN: - Hun er så blid og pen og åpen mot verden, mens jeg er sur, sier Sunde om bildet av kona Marit Guldbrandsen og ham. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
STORT SAVN: - Hun er så blid og pen og åpen mot verden, mens jeg er sur, sier Sunde om bildet av kona Marit Guldbrandsen og ham. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Sunde satt seg ned og skrev om kona, bare tre måneder etter at hun døde.

- Jeg forsvant inn i boka. Det var sikkert en fin måte å glemme det på. Istedenfor å drikke meg i hjel, skrev jeg.

Boka «Penelope er syk» kommer neste uke. Den forteller om en mann som går fra sin leilighet i Thereses gate for å kjøpe sushi og brød til sin syke kone.

Kjenner du James Joyce sin bok «Ulysses» og det greske dramaet «Odyseen,» vil du gjenkjenne referansene. Helten Odyssevs reiser, mens trofaste Penelope venter hjemme.

Og har du lest Sunde, vil du kjenne igjen språket hans: Lange, springende setninger, fulle av assosiasjoner, litterære referanser, innfall.

Han snakker som han skriver, det ene ordet tar det andre, i en strøm. Men han kommer tilbake til poenget. Kona.

Klaget aldri

- Det rare er den fysiske forandringen som skjer. Fra å være en flott dame til … Å skrumpe inn. Kreften suger deg.

På kort tid gikk hun fra 73 til 43 kilo.

- Hun klaget aldri. Jeg klager hele tiden. Bare jeg får en flis i fingeren, er dagen ødelagt.

De møttes da hun var femten år. Han var nitten år og avtjente siviltjenesten i Moss. Hun ba ham ut på konsert. Da var det gjort.

Det var noe friskt og frekt over henne, en råhet, hun var så vakker, munnen hennes var så vakker, alltid med rød leppestift.

Før kista ble senket i jorda, tegnet datteren deres et rødt hjerte med leppestift på den iskalde kista.

Lenge forsøkte Sunde å fortrenge kreften, da hun fikk diagnosen tarmkreft med spredning.

Føler seg utro

- Jeg orka ikke snakke om hvor mange svulster hun hadde. Vi prøvde å drikke litt vin og ha det litt fint hver dag. Skyve det bort.

Men etter at hun fikk den andre hjernesvulsten, gikk det raskt nedover.

Fortsatt snakker han med henne. Bak døra på kjøkkenet henger skjerfene hennes. Han går dit for å snakke med henne.

- Jeg snakker med henne når jeg er full.

- Ja?

- Ingmar Bergman sa jo at etter at kona døde, var hun i leiligheten hans.

- Føler du det?

- Jeg føler at hun er her på en eller annen måte. Nå når jeg har fått meg ny kjæreste, føler jeg nesten at jeg er utro mot en dame som er død.

Forholdet er bare noen få måneder gammelt. Men de har kjent hverandre i mange år. Hun er litteraturprofessor. Det er flott, men rart.

Han får dårlig samvittighet.

- Der sitter jeg og koser meg med et glass rødvin, og så ligger hun i bakken og råtner.

Det grusomme «aldri mer»

Det har ennå ikke helt gått opp for ham.

- Det er noe jævlig rart ved det at hun er borte for godt. At jeg aldri mer skal se henne. Aldri mer høre stemmen. Det grusomme «aldri mer». Det skjønner jeg ikke. Det er for abstrakt.

Noen ganger tenker han på hvordan hun ser ut nå.

- «Ikke tenk på det,» sier jeg til meg selv. Den vakre dama. Det er merkelig. Jeg tror vi har funnet på religion fordi vi ikke skjønner døden. At vi orker ikke. Det er for abstrakt og skummelt og vanskelig. Vi tror vi skal leve evig.

Sunde sier han skulle ønske han var kristen. Men at han er for snusfornuftig.

Likevel ba han til Gud da kona var syk.

- Det hjalp ikke for alt jeg vet.

I boka er kona fornuftens stemme, mildt irettesettende, observerende:

«Min syke kone sier at jeg ikke har filter, der har du meg, for mye etterkjenning, føler for mye og grubler for mye».

- Bedre enn Knausgård

Sunde låner usjenert fra virkeligheten i bøkene sine.

Etter at han skrev om en tannlege i «Naturligvis måtte hun ringe», nektet tannlegen hans å behandle både ham, kona og naboen.

Tidligere har han sagt at han holdt på med det samme som Karl Ove Knausgård siden 1984. Bare bedre.

- Du skriver bedre enn Knausgård?

- Selvfølgelig gjør jeg det. Annerledes i alle fall. Jeg synes han er hypet for mye opp.

Men Knausgård selger mange bøker. Det gjør ikke Sunde. En av bestselgerne hans er «Krigen var min families historie» fra 2012. Han tror den solgte et par tusen eksemplarer.

- Det er bra?

- Ja. Jeg selger aldri over fem hundre, bortsett fra dem som bibliotekene kjøper.

Han tror det har noe med at folk tror han er sær. Kanskje husker folk den store litterære krangelen i 1992, da Dagbladets anmelder Fredrik Wandrup slaktet boka «Naturligvis måtte hun ringe». Boka uten punktum.

- Det er en gammel modernistisk drøm å skrive i en sånn strøm. På 70-tallet var jo modernismen dau. Men jeg tilhører samme generasjon som Jan Kjærstad og Tor Ulven. Vi ville gjøre opprør mot det konvensjonelle. Derfor ble det en sånn rabiat bok.

- Hvor viktig er det at folk leser deg?

- Det er ikke så viktig for meg, men det er hyggelig. Jeg er kjent for å være så rabiat. Det er greit, men jeg vet ikke hvorfor jeg har fått den rollen. Kanskje fordi jeg er modernist. Jeg liker å være kantete. Og røff. Jeg er jo autodidakt, har ingen utdannelse. Kanskje det har prega meg, sier Sunde, som har et år på fotolinja.

Arvet morens nevroser

Han visste at han ville bli forfatter da han var tretten eller fjorten år og vokste opp i Kristiansand. Da begynte han å skrive nynorske dikt på skrivemaskinen til storesøsteren.

- Vennene mine fant dem og dreit meg ut i mange år. Jeg kunne ikke nynorsk, men det var det mest poetiske språket som fantes.

Moren var britisk, faren norsk, de møttes under krigen. Faren kjempet for Norge, moren overlevde bombene i London.

Han tror han har fått sin optimisme fra faren, og nevrosene fra moren. Ingen av dem var lesende mennesker.

Når Sunde blir bedt om å beskrive bokhylla hjemme, høres et dypt pust, som et stønn.

- Det var ikke noen bokhylle. Jeg vokste opp med Gyldendals store leksikon og «De tre musketerer». Jeg kom fra en familie uten bøker. Kanskje er det derfor jeg har så mange selv.

Livet etter døden

Bøkene fyller hele leiligheten, de står i geledd på bokhyller fra gulv til tak. Som om bøkenes sirlige orden beskytter mot hjernens uorden.

Han sier det er rart å være alene i den store leiligheten der de en gang var fem. Der går han og tenker på livet og døden.

Han lurer på om det finnes et liv etter døden, og hvis det gjør det, vet kona at hun er død, eller døde hun uten å vite det?

- Det er sånt jeg går og tuller med.

I boka dør aldri Penelope. Kanskje vil han skrive om døden seinere. Han merker at det er veldig lett å gå til «de sorggreiene».

- Men hvor lenge kan jeg holde på med det. Jeg må jo videre. Men hva er videre ...

Ole Robert Sunde ser ut i lufta i arbeidsværelset. Et øyeblikk stopper ordene.

- Jeg må jo skrive mer. Jeg skriver jo hele tida. Det er det eneste jeg holder på med.

FREMOVER: Ole Robert Sunde har allerede begynt på flere nye essayer. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FREMOVER: Ole Robert Sunde har allerede begynt på flere nye essayer. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer