Skrev dameroman

Den britiske forfatteren Dan Rhodes ville skrive en fransk dameroman. Men da måtte han skifte navn.

Dan Rhodes (33) har mye å leve opp til. I 2003 ble han til sin egen overraskelse satt opp på en liste i tidsskriftet Granta over de 20 mest lovende britiske forfatterne under 40. Ikke lenge etter slo The Guardian til med at han var den «beste nye forfatteren i England». Slike merkelapper kan være en tung bør å bære.

Litt mye

-  Det er jo fantastisk å få en slik heder. Vi forfattere er jo hunder etter oppmerksomhet. Men jeg er jo ikke enig. Det er mange gode britiske skribenter der ute ...

Dan Rhodes ser et øyeblikk alvorlig ut. Så bryter han ut i et smil.

-  OK, kanskje ikke mange da ...

Så blir han seriøs igjen.-  Nei, det kan være pinlig å få slike merkelapper. Og vanskelig å leve opp til dem. Det er litt «over the top», som vi sier. Litt mye av det gode.

Slakt og ros

-  Hva har det ført til for ditt vedkommende, slakt eller ros?

 LEKEN:  Briten Dan Rhodes (33) har vakt stor oppmerksomhet. Han er en forfatter som liker å leke både med ord og sjangrer. Foto: Truls Brekke
LEKEN: Briten Dan Rhodes (33) har vakt stor oppmerksomhet. Han er en forfatter som liker å leke både med ord og sjangrer. Foto: Truls Brekke Vis mer

-  Jeg liker jo å tenke at det ikke betyr så mye for mottakelsen. Jeg har fått noen virkelig gode anmeldelser. Men jeg har også fått noen som stinker skikkelig. Men det er bedre med noen som hater meg og vil drepe meg enn å få et likegyldig skuldertrekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Romanen «Den lille hvite bilen», som nå er ute på norsk, har Dan Rhodes skrevet under pseudonymet Danuta de Rhodes. Hvorfor?

-  Jeg jobbet i bokhandel og la merke til utvalget av oversatte, franske dameromaner. De var alltid korte. Bare rundt hundre sider. Det var akkurat som om det var en lov mot at franske damer skulle skrive lange romaner. Jeg fikk lyst til å skrive en slik en selv. En Paris-roman.

-  Hva slags ingredienser så du for deg?

-  Jeg måtte selvsagt ha med noen vakre, franske kvinner. Så leste jeg noen pirrende, konspirative artikler omkring prinsesse Dianas død. Jeg fant ut at jeg ville trekke den ulykken inn i boka. Jeg så for meg to pene franske jenter som demonterte en bil. Det var noe mystisk over hele Diana-situasjonen. Et tomrom som måtte fylles. Det har jeg forsøkt å gjøre.

Kanskje film

-  Tror du det lå en konspirasjon bak?

-  Absolutt ikke. Jeg tror det var snakk om fyllekjøring.

-  Har du møtt avsky i England for å bruke Dianas død?

-  Jeg fryktet at jeg skulle komme i trøbbel. Det har ikke skjedd hittil. Men boka blir kanskje filmet. Da kan det jo bli skandale.

-  Du mener at det fortsatt er håp?

-  Jeg tror folk er mer avslappet enn man skulle tro for eksempel under begravelsen. Det var ikke så mange som gråt i gatene som man kunne få inntrykk av på tv. Jeg drev mine foreldres pub den dagen i 1997 da Diana døde. Jeg brukte vanligvis en bråkete popstasjon som vekkerklokke. Men jeg våknet for seint fordi de hadde satt på sørgemusikk i stedet.

Stort party

-  Var puben full av folk?

-  Ikke midt på dagen. Da så de tv. Men utover kvelden kom flere og flere. Det ble et stort party.

-  Til minne om Diana?

-  Nei, nei. Hun ble glemt. Men mange hadde en skikkelig helaften. Det utviklet seg til en av de mest travle dagene i pubens historie.

-  Skal du skrive flere romaner som «fransk kvinne»?

-  Nei, en er nok. Jeg har skrevet fire bøker og forsøkt å gå inn i nye sjangrer for hver bok. Jeg synes rett og slett det er moro å skrive. For meg er det en gammel, romantisk forfatterdrøm som er oppfylt. Fra jeg var ung ville jeg bli dikter og bo i en ensom hytte i skogen.

-  Nå kan du vel gjøre det?

-  Bortsett fra at jeg er nygift. Jeg har bosatt meg i Edinburgh. Kona går med på mye. Men hun vil definitivt ikke leve i noen ensom hytte i skogen.