KLARTE Å FULLFØRE. Jon Michelet (1944-2018) skrev ferdig sjette og siste bind om de norske krigsseilerne en uke før han selv gikk bort etter lengre tids sykdom 14. april 2018.
KLARTE Å FULLFØRE. Jon Michelet (1944-2018) skrev ferdig sjette og siste bind om de norske krigsseilerne en uke før han selv gikk bort etter lengre tids sykdom 14. april 2018.Vis mer

Anmeldelse: Jon Michelet - «En sjøens helt. Krigerens hjemkomst»

Skrev ferdig storverket en uke før han døde

Siste bind om skogsmatrosen er imponerende, med tanke på hvor mye det må ha kostet å skrive det.

«Krig skaper vrak. Skipsvrak og nervevrak», sier den forfyllede kaptein Saxegaard til skogsmatros og mesterskytter Halvor Skramstad. Det er vinteren 1944, og krigen i Europa går mot slutten. Men matrosen er langt fra sin Muriel i Irland, og kvekermoren og kommunistfaren på Rena.

Etter et kamikazeangrep havnet han på Paradisfuglen Hospital på Ny-Guinea, der han ble liggende i koma i halvannen måned. Nå har han mønstret på D/S Armauer Hansen sammen med sin enarmede venn Gulbrandsen. De er på vei mot Europa, men havner i slaget om øya Okinawa, der de må kjempe mot dødsforaktende japanske kamikaze-flygere.

Dette er sjette og avsluttende bind i et av samtidslitteraturens tematisk viktigste romanverk, «En sjøens helt». Seriens fem første bind om matros Skramstad har utkommet årlig siden «Skogsmatrosen» i 2012. Det er et kjent faktum at Michelet skrev ferdig verket inntil en uke før han døde 14 april i år.

Desto mer imponerende er det derfor at fortellingen er så stringent og variert. Gjennom et utall fantastiske romanskikkelser og dialoger, dramatiske hendelser og Halvors egne refleksjoner, dekker Michelet alt fra krigens store slag, kapitulasjonen og konsentrasjonsleirene - til den røffe krigsseilerhverdagen. Først i siste halvdel av boka kommer matrosen hjem, med nattlige mareritt og en hang til å dempe nervene med alkohol.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skammelig behandling

Allerede fra første avsnitt forstår vi at et sentralt tema i boka kommer til å være Nortraships hemmelige fond. Det var penger som ble holdt tilbake av sjøfolkenes hyre, og som kom opp i 40 millioner kroner ved krigens slutt.

Hemmelighetskremmerier, politisk renkespill, samrøre mellom redere og Arbeiderpartiet gjorde at de fleste aldri så pengene. Det ble bestemt at det ikke skulle gis til hver enkelt, men til enker, barn og pensjon til de skadde krigsinvalider. Først i 1972 fikk sjøfolkene sine rettmessige penger og oppreisning.

Den skammelige behandlingen av sjøfolk etter krigen er velkjent. Hvor ille det var, har jeg ikke innsett før nå. Matrosen og hans sjøfarende venner blir sporenstreks fratatt distinksjonene, for ikke å sette gutta på skauen i forlegenhet.

Og da Halvor skal besøke familien på Rena for første gang på seks år, får han et første møte med hva meningmann tenker om sjøfolkene: At de stakk av og levde i frihet og sus og dus, mens brave nordmenn kjempet mot nazistene hjemme.

Kvantesprang

Hvordan det går med skogsmatrosen og hans Muriel skal jeg ikke røpe her, annet enn at kommunisten i ham kjemper for rettferdighet. Fortellingen avsluttes i 2011, med et lite mellomspill i 1972. Michelet tar noen syvmilssteg mot slutten, romanforfatteren glipper og faktafortelleren tar over. Han har hatt dårlig tid, og vissheten om det gjør lesningen nesten hjerteskjærende.

Bak hver setning merker en forfatterens opprørthet over krigsseilernes skjebne, og hans kjærlighet til hver og en av dem. Det er det som er dette fabelaktige verkets virkelige drivkraft.