Skrev fire bind på sigarettpapir

Fascinerende politisk roman med europeisk kolonialisme og rasisme som bakteppe.

BOK: I den indonesiske forfatteren Pramoedya Ananta Tours «Menneskenes jord» er begge deler like gripende.

Denne romanen er første del av et firebindsverk, «Buru-kvartetten», som Pax oversetter og utgir i løpet av en toårsperiode. Forfatteren er utvilsomt i nobelprisklassen, og forlaget har sitt på det tørre når det markedsfører utgivelsen som et hovedverk i asiatisk litteratur.

I konsentrasjonsleir

«Buru-kvartetten» er skapt under de mest usannsynlige omstendigheter. Pramoedya (f. 1925 på Java) har som en av Indonesias ledende intellektuelle sittet i fengsel i store deler av sitt voksne liv. Først for sin opposisjon mot den nederlandske kolonimakten og siden under presidentene Sukarno og Suharto. All hans litterære produksjon har vært forbudt i hjemlandet.

Firebindsromanen ble til i åra 1969- 79 da han satt internert på øya Buru. Han hadde tidligere gjort research til en historisk roman som skulle dekke Indonesias nasjonale oppvåkning i perioden 1890 til 1920. For ikke å miste tråden i arbeidet framførte han hver morgen før navneopprop i konsentrasjonsleiren en muntlig versjon av historien. Så ble den nedtegnet i hemmelighet på sigarettpapir og tilfeldige papirlapper. Ett år etter løslatelsen kom første bind, «Menneskenes jord», ut i Indonesia, raskt etterfulgt av bind to, «Et barn av alle nasjoner». I 1981 ble begge bøkene forbudt, anklaget for å spre marxisme-leninisme - i det skjulte!

Kjærlighetsroman

Når det gjelder «Menneskenes jord», som nå foreligger i Kjell Olaf Jensens oversettelse fra engelsk, er den først og fremst en rørende naiv kjærlighetshistorie, fortalt mot et bakteppe av kolonitidas rasistiske kjønns- og rangordninger. Europeernes - i dette tilfellet nederlendernes - vanvittige overbevisning om egen overlegenhet, kombinert med deres selvrettferdige råskap samt militære styrke, er jo knapt noe nytt tema i verdenslitteraturen. Men enkelthistoriene, ned til det konkrete individplanet, fortjener oppmerksomhet igjen og igjen.

Her er historien fortalt i jeg-form av den unge studenten Minke. I utgangspunktet befinner han seg nederst på rangstigen i bysamfunnet Surabaja i 1898. Han er innfødt javaneser, og som sådan av lavere status enn de raseblandete indoene og europeerne. Men han er av adelsslekt og får anledning til å studere ved det nederlandske gymnaset.

Dessuten er han skoleflink og utvikler seg til å bli en glitrende skribent. Så treffer han et annet menneske som i likhet med ham selv utretter ting mot alle odds. Hun har den sosiale posisjonen njai, som betyr at hun er en europeers innfødte konkubine, men i praksis er hun drivende dyktig og bestyrer hele herrens forretningsvirksomhet. Det er datteren i huset, Annelies, som altså er indo, som faller dypt og inderlig for Minke.

Det er en mangefasettert episk fortelling som skal gå over flere tiår, og som har alle ingredienser av tragedie, ondskap og blodig urett. Det er uhyre medrivende fortalt, og best av alt: fra innsiden, altså fra den kolonisertes ståsted.