Skrev morderens historie

Emmanuel Carrhre skrev historien om Jean-Claude Romand, mannen som i 1993 drepte sin kone, sine barn og sine foreldre for at de aldri skulle få vite at han hadde løyet for dem i 18 år.

PARIS (Dagbladet): I dag kommer boka «Doktor Romand. En sann historie» på norsk. Romand prøvde også å ta sitt eget liv, men lyktes ikke. Etterforskningen avslørte at han slett ikke var lege ved WHO i Sveits, som han hadde latt familien tro i årevis. Han hadde ikke engang fullført medisinstudiene. Han var ingen ting, og når kona og de to barna trodde han var på seminar, satt han i bilen på en parkeringsplass eller gikk en tur i skogen.

Penger til livets opphold fikk han ved å lure familien og venner til å betro ham tusenvis av franc for å investere dem på en lukrativ måte i Sveits. Da han var i ferd med å bli oppdaget, valgte han å ta livet av sine kjære for at de ikke skulle oppleve det. Jean-Claude Romand soner nå en livsvarig dom.

Banalt

Det var denne utrolige skjebnen som tiltrakk den unge forfatteren Emmanuel Carrhre. Men boka fikk en usedvanlig trang fødsel.

- Jeg interesserte meg for saken fra de første artiklene i januar 1993. Det var grusomt at han hadde tatt livet av familien sin, men banalt. Så kom det fram at Romand aldri hadde satt sine bein i WHO, og historien ble mer og mer komplisert. Man lurte på hva han egentlig var, spion eller våpenhandler. Til slutt viste det seg at han aldri hadde jobbet, og at han hadde avbrutt medisinstudiene i det andre året. Dette var ikke noe banalt dobbeltliv. Det var mer, forteller Emmanuel Carrhre.

Carrhre fikk lyst til å skrive om saken, men visste ikke hvordan. Han var mest opptatt av at Romands liv var så tomt, at han etter å ha kjørt barna til skolen kjørte til en parkeringsplass eller en skog og var fullstendig ensom.

- Jeg var ikke tiltrukket av det morbide eller av løgnen, men av Romands hemmelighet - om hva som foregikk i hodet hans. Jeg kunne ha skrevet ei bok som Truman Capotes «Med kaldt blod», en modell. Men hovedpersonen var fremdeles i live, i fengsel, og jeg bestemte meg for å ta kontakt med ham. Jeg skrev et brev. Det var vanskelig, jeg ville ikke være kikker, sier Carrhre.

Svar

Romand svarte ikke, og advokaten avviste Carrhre, som etter det ikke klarte å skrive i romanform. Til gjengjeld skrev han en annen bok, om barns redsel. To år seinere fikk han brev fra Romand, som hadde lest og likt denne boka. Han sa de kunne møtes.

- Men jeg hadde ikke lyst lenger. Samtidig kan man ikke avslå et slikt ønske fra en mann i fengsel.

Nå ble ikke det innvilget, men de begynte en korrespondanse. Romand kom aldri inn på det som hadde skjedd, men skrev om livet i fengselet. Første «møte» ble under rettssaken i 1996, der Carrhre var journalist.

- Hva slags inntrykk ga han?

- Han hadde en helt normal, men lite tiltalende fysikk. Han uttrykte seg klart, høflig og kultivert. For meg virket han litt som en Alien. Han er ingen seriemorder, ingen Hannibal Lechter. Hele rettssaken var en gåte, et mysterium. Det ble aldri gitt noen psykiatrisk forklaring på hvordan Romand hadde sunket dypere og dypere og til slutt drept sine aller kjæreste.

Seks år

Etter rettssaken forsøkte Carrhre igjen å skrive, men kom ingen vei. Til slutt hadde han holdt på med saken i seks år. Og omsider fått møte Romand tre ganger, med samme platte inntrykk, og uten betroelser.

- Til slutt begynte jeg å skrive en rekapitulering for meg selv, for å lukke saken. Da skjønte jeg at det var den boka jeg hadde villet skrive hele tida, men som jeg ikke hadde fått til. Det var som å ha funnet en musikalsk nøkkel.

Det er noe som ikke stemmer hos Romand, synes Carrhre. En morder representerer vanligvis det onde, en som ønsker å la ofrene lide. Hos Romand eksisterer ikke denne dimensjonen. Han drepte alle av en panikkartet redsel nettopp for at de ikke skulle lide.

- Han orket ikke møte lidelse og foretrakk å eliminere familien. Det gir et uvanlig bilde av det onde. Han finnes ikke ondskapsfull. Han er kanskje en drittsekk, men overhodet ikke sadistisk. Jeg var redd for å møte ham. Etterpå var jeg lettet over at alt hadde gått bra. Vi pratet bare small talk. Aldri om ham. Jeg foretrakk det. Jeg ville ikke ta inn hans sannhet og skrive under diktat, sier Carrhre.

Redd

Før boka kom ut, sendte Carrhre den til hovedpersonen for at han skulle lese den. Han fryktet hvordan Romand ville reagere på sin ganske voldelige versjon, men gjorde det helt klart at han ikke ville endre noe. De møtte hverandre i to timer. Romand sa på sitt sedvanlige rolige og høflige vis at han syntes boka var ærlig nok selv om han var uenig på visse punkter. Etter det har de aldri sett hverandre.

- Hvorfor skrev du ikke boka i jeg-form?

- Det har jeg aldri villet. Det var min stolthet som forfatter. Jeg ville aldri sette meg i Romands sted. Det hadde vært litterært og moralsk uanstendig. Sjokkerende.

I Frankrike heter boka «Fienden», som på fransk er et av ordene for djevel. Det spiller også på at Romand er sin egen fiende.

- Jeg tror at vi alle har en psykologisk løgninstans i oss. Ikke bare overfor andre, men for oss selv. Det er rota til det onde i oss. Jeg hadde følelsen av å møte den fienden mens jeg skrev boka og det vil forhåpentligvis leseren også, sier Carrhre.

Det er også laget to filmer inspirert av Romand-saken og boka. Under rettssaken ble Romand undersøkt av fire psykiatere. De ga opp. Doktor Romand forblir en gåte.

SEKS ÅR MED EN MASSEMORDER: Forfatteren Emmanuel Carrhre holdt på med Jean-Claude Romand-saken i seks år før han klarte å skrive bok om den. Fremdeles er han merket av saken.
MASSEMORDER: Jean-Claude Romand