FRONTMANN AV RANG: Corey Taylor overlater ingenting til tilfeldighetene i Oslo Spektrum. Foto: Jon Terje Pedersen / Dagbladet
FRONTMANN AV RANG: Corey Taylor overlater ingenting til tilfeldighetene i Oslo Spektrum. Foto: Jon Terje Pedersen / DagbladetVis mer

Skrider til verket med dødsforakt

Slipknot i Oslo Spektrum.

KONSERT: Da jeg så Slipknot på Hove-festivalen i 2009, var det band i total oppløsning som sto på scenen. Corey Taylor jobbet beinhardt i front for å gi publikum «The Knot-show», men den innbitte frontmannen måtte til slutt innse at slaget var tapt. Bandet hang ikke med på notene. Det låt skranglete og uinspirert, og publikum vandret slukøret bort fra festivalområdet etter endt konsert. Forvirret over det de hadde sett.

Spol frem til 2015. Det er fem år siden en av bandets grunnleggere, bassist Paul Gray, døde av en overdose og grunnlegger nummer to, Joey Jordison, har fått fyken. Et vanskelig utgangspunkt for en gjeng som virkelig har noe å bevise for at fansen skal gi dem fornyet tilit.

På plate klarte de seg forholdsvis godt. «.5: The Gray Chapter» var et formålstjenelig og velregissert comebackalbum som ga relativt god tenning, selv om det manglet noe av finessen til et Slipknot i kreativ toppform.

I konsertform er det annerledes, det er her og nå som teller og bandet har ingen annen utvei enn å vise at de mener alvor. Og for å ha sagt nettopp det med en gang: Slipknot i 2015 mener alvor. Kanskje mer alvor enn noen gang. For om man skal plukke karrieren deres fra hverandre, har de aldri hatt et større vinn eller forsvinn-moment enn det de har akkurat nå.

Bandet skrider til verket med dødsforakt. Allerede fra åpningslåten «Sarcastrophe» sitter lyden som et skudd. Taylor går rett i strupen på publikum og gir klar beskjed om at han har en plan for kvelden, og det er å rive ned huset etter alle kunstens regler.

«The Heretic Anthem» følger opp, og de to perkusjonistene på hver sin flanke sørger for at ingen slipper unna når alle slagordrefrengers mor setter inn, «If you're 555, I'm 666». Det er noe med den felles drivkraften i bandet som er påtagelig. Når man nærmer seg 20 år i bransjen, har noen tendens til å bli komfortable og matleie, her er det en ny sult man ikke har sett i Slipknot på lange tider.

Nykommerne «The Devil in I» og «The Negative One» beviser at de har henholdsvis anthem-kvaliteter og temperamentet i behold. De ultragroovy riffene i «Psychosocial» gir spektrumgulvet noe å bryne seg på, mens «Before I Forget» får allsangen for alvor til å runge under arenataket.

Bandet låter pottetett, repertoaret er forbilledlig skrudd sammen av gammelt og nytt. Scenen, som er utformet som et slags skrekkens teater, viderefører tradisjonen med teatralske sceneshow fra foregangsmenn som Iron Maiden og Dio.

Men det er et element som utmerker seg, og det kommunikasjonsegenskapene til vokalist Corey Taylor. Ikke bare har han en av sjangerens råeste stemmer, han er også i besittelse av en timing som setter han ved siden av metalhistoriens største frontfigurer. Taylor leverer alle klisjeene i boken, men det er gjort med en sånn overbevisning at man virkelig tror at han mener det når han sier at dette er den beste konserten så langt på turneen.

«Custer» beviser at bandet fremdeles kan skrive gode slagordlåter, mens avsluttende «(sic)», «People = Shit» og «Surfacing» gir klar beskjed om at du ikke har lyst til å gå på scenen etter dette bandet. Ikke om du heter Metallica eller Iron Maiden.

Slipknot i 2015 er helproff metal-underholdning med hjerte og sjel bak maskene. Uovertruffent.